Idag skal jeg ha min aller siste eksamen på universitetet. Over tre uker har gått siden jeg leverte fra meg en oppgave jeg ikke engang klarte å lese igjennom før avsendelse. En oppgave som har tatt opp plass i hodet mitt altfor lenge. I går leste jeg igjennom den for aller første gang, og jeg gruer meg desto mer.
Det er noe med frykten for å bli målt og veid, og muligens funnet altfor lett. Det hadde vært så mye enklere om jeg slapp å møte disse professorene som har brukt av sin tid til å lese det jeg har skrevet. Jeg kjenner at jeg er litt flau. De vet så mye, og er det noe jeg har lært etter årelange studier ved universitetet - er det at jeg vet så uendelig lite. I dét perspektivet er det unektelig større sannsynlighet for at de spør meg om noe jeg ikke vet, enn at de slumper til og spør meg om noe jeg faktisk vet noe om. Hva slags taktikk skal jeg legge meg opp til?
I morges våknet jeg av mareritt - selvfølgelig. Hvem har ikke mareritt før muntlig eksamen? Det utspant seg som følger:
Jeg er satt opp til muntlig eksamen halv fire på ettermiddagen. Rikelig tid til å grue seg, med andre ord. Og det er nettopp det jeg gjør. Jeg gruer meg så mye at jeg vaser rundt i byen og glemmer tid og sted. Jeg sitter ett eller annet sted og ser på en film, idet jeg kommer til å sjekke klokken. Den er tre på halv! Jeg løper avgårde til instituttet, og rett utenfor bygningen merker jeg at jeg går i sokkelesten, og at jeg har mistet vesken et sted på veien. Ingen veske - ingen oppgave. Ingenting å skrive på, og ingenting å skrive med. Ingenting å knipe de klamme fingrene mine rundt. Klokken har allerede blitt fem over halv, og jeg bestemmer meg for å gå inn likevel. Eksamenskomiteen venter utålmodig, og jeg kan se at veileder er glad for at jeg kom, tross skuffelsen for at jeg kommer for sent, i sokkelisten og uten veske. - Eh. Jeg har mistet vesken min, stammer jeg frem. Kan vi klare oss uten oppgaven? - Ja, det får vel gå, sier den ene sensoren motvillig. - Du får sette deg ned så vi får begynt, det har allerede blitt sent. Den andre sensoren sitter stille under hele seansen. Han måler meg opp og ned med blikket, og ruller tidvis oppgitt med øynene. Det kan ikke være noe godt tegn. Godt tegn er det heller ikke at jeg ikke klarer å konsentrere meg om annet enn frykten for ikke å skjønne hva de spør meg om. Langt borte hører jeg eksaminatoren prate. Når det blir stille forstår jeg at det er min tur, men jeg aner ikke hva jeg skal snakke om. Plutselig er det over. Sensor ser strengt på meg og sier: - Dette var ikke bra. Jeg blir nødt til å gi deg en G på fremførelsen (til orientering for de uinvidde - karaktersystemene går fra A til F, der F er stryk...). Jeg titter i gulvet og kjenner tårene presse på. Jeg er den eneste i hele verden som har fått G på eksamen. De har faktisk utvidet karaktersystemet for min skyld. Jeg føler meg alt annet enn beæret. - Jeg var så fryktelig nervøs, forklarer jeg. Jeg klarte ikke å konsentrere meg om hva du spurte om... - Det skulle du tenkt på tidligere, sa han. - Og du skulle hatt noe å skrive på. Du får komme igjen neste år. Og da får du huske å ta på deg sko.
Jeg våknet med trang pustekanal. I et øyeblikk visste jeg ikke hva som var verst: at jeg fikk G på eksamen, eller at det hele var en drøm og at eksamen fremdeles venter. Så sitter jeg her. Med oppgaven foran meg. Må lese igjennom en gang til. Om ikke annet må jeg iallefall kunne navigere i min egen masteroppgave. Det får bære eller briste, tenker jeg, med dårlig skjult eksamensangst. Jeg får smile og prøve å fremstå akkurat passe selvsikker. Om noen timer er det over. Kanskje blir jeg veid og målt og funnet for lett. Men jeg skal iallefall sørge for å ha på både sko og veske. De veier jo noen kilo de også.
Lykke til, kjære, lille meg.
