Lot dem jobbe for kost og losji!

Jeg tror mamma og pappa Nordskog kommer til å sove virkelig godt i natt. De er nå på vei over fjellet, etter fem dagers ferie i Bergen. Eventuelt kan vi kalle det arbeidsleir. Ikke visste vi hvor mye jobb det egentlig var da vi satte pappa til å male den lille gangen vår! I tre dager har han stått og sparklet, pusset, malt og tettet hull med det resultat at vi nå har en superfin liten entré isteden for det istitusjonsgrønne makkverket av en ankomstpassasje. Mamma har passet Frida, sydd sengetøy og lagt opp bukser, strøket og brettet tøy og vært kjøkkenhjelp. Det er jammen kjekt med litt besøk!

Litt kos har det imidlertid blitt tid til (vi må jo sørge for at de kommer igjen...), og vi har spist og drukket godt. Frida har nytt godt av total oppmerksomhet, og prater og "synger" ivrig i kor med mormor. Lørdag fikk Christian og jeg oss en etterlengtet tur på byen. Vi testet ut Molière: det nye sjokoladestedet ved café Opera, og der hadde vi hell både med sjokolade og vin. Det ble sent og relativt fuktig, og jeg misunner ikke Christian som måtte dra seg opp på jobb søndag formiddag. For å klare det måtte han fores med egg og bacon og en kald flaskecola. Betegnende nok med følgende inskripsjon på korken: "Ånei, deg igjen!"


Nytt på Frida-fronten er noen skjeer risgrøt som kveldsmat. Hun har lenge vært relativt puppedesperat på kveldstid, og det er liksom som om hun aldri får nok. Derfor tenkte vi kanskje at hun trengte litt ekstra for å bli skikkelig mett. Og som hun smatter og spiser! Vi hadde regnet med litt motstand, men risgrøt er visst skikkelig godt det også. Jeg tror jenta vår har vært kjempesulten lenge, for nå er hun mye greiere å legge om kveldene. Natta går fremdeles med til hyppig mating, men hun er iallefall en mye blidere liten frøken om kvelden. Skjønt betegnelsen liten frøken kanskje er noe malplassert - noen vil kanskje hevde at hun er i ferd med å ta form som en liten sumobryter...


Idag morges var vi oppe tidlig for å se mamma/mormor og pappa/bestefar avgårde. De tar nå med seg bilen vi har lånt av Eivind østover. Klokken ni fikk vi besøk av interiørarkitekt som skal hjelpe oss med utbygging av loftet. Hun synes det ser ut som en spennende oppgave, og vi gleder oss til å se de første tegningene. Forhåpentligvis blir det utbygging til høsten. Nå har vi et par dager til å fikse litt småting og vaske litt klær før Frida Olette og jeg flyr til Torp torsdag formiddag. Så skal vi være på østlandet i en uke og få med oss både gårdsbesøk hos Tone og 30-årslaget til Nils-Jørgen og Kurt. Det er strålende sol idag, noe jeg ser på som en slags forberedelse til alt det pene været jeg regner med venter oss på østlandet. Nå er det på tide med sommer!

Hvordan vite når sommeren har kommet til Bergen?

Enkle spørsmål har sjelden eller aldri enkle svar. Ei heller dette. Man vil kanskje tro at dette har noe med været å gjøre, men det har det ikke. Dersom fint og varmt vær er målestokk på sommeren i Bergen, ja da er sommeren allerede over. Nei, sommeren i Bergen gjenklennes av helt andre faktorer. Du vet at sommeren har kommet til Bergen når du går over et folkespekket fisketorg mandag formiddag og føler at du er den eneste i hele verden som snakker norsk. Når du går sikk-sakk langs bryggen for å unngå å bli foreviget i feriealbumet til japanske middelaldrende damer med munnbind. Når du sitter på bussen og lytter til entusiastiske amerikanere: "Oh my God, look at that. That is the cutest building ever! Everything is so little over here!" Kort sagt - du vet det er sommer i Bergen når antall turister tilsynelatende overskrider antall innbyggere.

To av turistene besøker oss ikveld. Mamma og pappa kommer med ettermiddagstoget, og vi gleder oss masse. Leiligheten er vasket, og nå gjenstår bare å gjøre klar sengene. De skal være her i fem dager, og det skal bli gøy å vise dem hvor stor og morsom Frida Olette har blitt. Vi ser frem til fine dager og kanskje en kveld med barnevakt. Og været? Nei, været får andre dille med.

endelig litt oppdatering!

Så har vi lagt 17. mai bak oss. Det var en hyggelig, men slitsom dag. For Frida Olette tror jeg det ble i meste laget, hun sov omtrent ikke hele dagen - skulle få med seg alt. Mange nye lyder (inkludert altfor mange av de forferdelige buekorpsene), farger, mennesker og inntrykk. Vi var på frokost hos Benedikte, Kjersti og Ingis, sammen med over 30 andre. Alle hadde med litt mat, og det ble et strålende lag. I to-tretiden gikk vi hjem og forberedte middag. Gro, Benedikte, Irene, Fredrik & Julian, Bjørn og Elisabeth var invitert på elggryte, og det var en veldig hyggelig kveld. Litt hyl og skrik idet de to minste skulle til å legge seg, men det er jo ikke annet å regne med etter en så strevsom dag!

Gro kom tirsdag kveld og reiste tilbake til Kongsvinger igår. Det var veldig fint å ha henne tilbake i Bergen. Frida var vilt begeistret for det store lyd- og grimaserepertoaret hun har tilegnet seg etter at hun ble tante til lille Oda. Stor stas! Et lite skår i gleden var at Christian og jeg var fryktelig slitne etter en uke med høy våkenattfaktor. Vi fikk imidlertid sovet ut litt i helgen ettersom veslefrøken bestemte seg for å sove litt igjen hun også.

Frida har fremdeles to bestevenner: høyre og venstre pupp. Helst vil hun være sammen med dem hele tiden. Det som er så fint med dem er at når den ene blir sliten, kjip og innholdsløs, så er det bare å gyve løs på nummer to. Om natten er det best å ligge heeelt inntil puppen, for da er man sikret minimal avstand til mat dersom man skulle våkne og være sulten. Eller man kan spise littegrann i søvne. Frida Olette sover aller best helt inntil mammas pupp, men mamma sover visst ikke så godt. Mamma forsøker å åle seg forsiktig vekk, mens Frida Olette åler seg etter til hun igjen ligger heeelt inntil. Til slutt våkner tilogmed pappa, siden han nesten blir skubbet ned på gulvet. Mamma prøver støtt og stadig å legge en sovende liten matmons tilbake i egen seng, men den løsningen er det ikke alle som er like fornøyd med. Og sånn går natta...

Siden Frida er relativt urolig om kvelden og natta foreslo helsesøster at vi litt etter litt kan forøke å gi henne litt fast føde. Første forsøk ble most avocado tynnet ut med litt morsmelk, og det var jammen vellykket. Frida smattet og gliste, gapte og svelget. Endel ble selvsagt med tunga ut av munnen igjen - det er jo ikke bare lett å koordinere sånt! Nå skal vi forsøke med avocado i en ukes tid før vi prøver litt risgrøt. På den måten er det enklere å snappe opp eventuelle allergier underveis. At Frida faktisk har blitt roligere og sovnet lettere de siste dagene er kanskje en tilfeldighet, men det er i alle fall moro med mat!

Frida Olettes firemånederskontroll!

Kort oppsummering om Fridas kontroll etter fylte fire måneder (hun ble 4 mnd på søndag): Vi hadde fått innkalling til barselgruppe med besøk hos fysioterapeut, men det viste seg at fysioterapeuten hadde eksamen. Helsesøster Ingeborg levde i uvisshet, og var på hjemmebesøk. Med god service av en annen helsesøster og sykepleierstudent / "helsebror" fikk vi de vitale mål likevel:

Lengde: 60,5 cm

Vekt: 6330 g

Hodeomkrets: 40,2


I sum vil det si akkurat passe perfekt nydelig baby, selvfølgelig!

Så er vi igang!

Mens maiblomstringen er i full gang er det noen som såvisst ikke ligger på latsiden. Igår mannet jeg meg opp til årets første tur opp Stoltzekleiven. For de av dere som ikke aner hva Stoltzekleiven er, kan jeg opplyse om at det er et blodslit - bare spør mamma... Stien går fra Fjellveien og opp til Sandvikspilen, og er tilrettelagt delvis av steinheller i rimelig bratt stigning, noen ganger så bratt at vi ubalanserte må holde oss fast med hendene også. Ut på sommeren en gang organiseres det løp opp strekningen, og blant andre er langrennseliten ofte representert på disse løpene. Ikke skjønner jeg hvordan det er fysisk mulig å løpe opp på i underkant av ti minutter. Stoltzekleiven var min faste treningsrute ifjor vår, og jeg prøvde å gå der to til tre ganger pr uke. Før jeg ble gravid gikk jeg på 17 minutter (har ikke sekundteller - må få meg stoppeklokke for eksakt måling fremover), og siste gang jeg gikk før Frida ble født var da jeg var 5 måneder på vei. Da var mamma også med, og hun trodde ikke hun skulle overleve. Imidlertid kunne hun stolt skue over Bergen fra Sandvikspilen ca 45 minutter etter start. Ikke verst til første gang å være! Også Ellen, Hans Jørgen, Mari og Eirik har blitt tvunget oppover galskapen.


Jeg så virkelig frem mot første treningsøkt siden fødselen med blandete følelser. Vel har jeg likt Stoltzen (Bergens folkemunne) tidligere, men etter mange måneder med bekkenløsning og lite bevegelse på skrotten forventet jeg det verste. Vel, det gikk betraktelig bedre enn jeg trodde - jeg kom meg opp på 26 minutter, og var såpass i form at jeg kunne jogge (!) videre bort og ned Skredderdalen (steinrøys nedover bakken) og hjem. Det hele var unnagjort på litt over en time, og på mange måter føltes det litt som å få kroppen sin tilbake. Det var herlig, og målet er nå å ta samme turen minst to ganger pr uke fremover.

Nå tror du kanskje jeg hviler på laubærene idag, men neida - her er jenta som har fått blod på tann. Idag har jeg testet ut den ikke akkurat nyinnkjøpte pilates-dvden, og det kjentes ut som noe jeg må øve mer på. Så får vi se om jeg omsider blir et vakrere menneske. Jeg føler meg i alle fall bedre allerede - og det er da noe!

sinnataggen i parken

De sinte og sure dagene var såvisst ikke over! Frida Olette og jeg travet muntert avgårde etter en god stund i boden med å prøve å få sportsvogna så flat som mulig. Turen gikk til butikken for å kjøpe is og lunsj, og i løpet av den tiden sovnet hun søtt i vogna. Hun virket fornøyd med å ligge litt luftigere - enn så lenge. Jeg gikk en god omvei til parken for å sikre meg at hun var falt skikkelig i søvn. Vel fremme i parken rakk jeg akkurat å brette ut teppet og ta en bit av lunsjsalaten da Frida begynte å skrike. Og som hun skrek! Det føltes som om alle i parken skvatt til og tittet min vei, lettere indignerte over at noen ødela parkidyllen. Frida Olette kan nemlig utøve litt av et volum. Jeg prøvde å ta henne opp, bysse, kle av litt, synge, gynge osv, men hun var fullstendig utrøstelig. Enden på visa var at jeg måtte pakke sammen parkidyllen i full fart, og begi meg ut på ny trilletur. Englebarnet var grettent i noen kvartaler før hun sovnet søtt. Jeg måtte hjemom og skifte til byklær, og hun våknet selvsagt med et vræl med en gang vogna stoppet. Til slutt gikk jeg ned til byen for å hente Christian på jobb, og Frida var gretten helt til vi møtte naboer og kjente. Da strålte hun som en sol, slik at alle kunne kommentere hvor heldig jeg var som hadde slik en blid jente.... Jeg trodde virkelig ikke en fire måneder gammel baby kunne være så utspekulert?


Christian trillet en hylende Frida hjem og gav mat på flaske sånn at jeg fikk litt tid for meg selv på en benk i byen. Det var godt å få avreagert med en kaffe med Benedikte på benken på Torgalmenningen. Virkelig rekreasjon! Nå, et godt måltid og et kjølig bad senere, ligger hun og sover søtt i senga si. Hun smilte da jeg la henne - og da er selvfølgelig mammas vrede fullstendig blåst bort igjen!

Deilige dager!

Jeg våger å påstå at ingen steder er vakrere enn et strålende Bergen i mai. I løpet av få dager har trærne blitt grønne, rhododendron står i knopp og kirsebærtrærne har noensteder begynt å blomstre. Vi har vært velsignet med strålende solskinn i flere dager nå, og både bergensere og innflyttere vet å nyte det! Vi prøver å være så mye ute som mulig, siden ingen vet når vi må betale for det fine været vi opplever nå. Gradestokken tipper over 20 stadig tidligere på dagen, og sommerklærne er hentet frem. Vi har vært på klatre- og grilletur på Sotra (før brannen - og nei, det var ikke vi som startet den), parkturer, klatre- og grilletur på Helleneset og utallige spaserturer rundt om i bygatene.

Når det er sagt er det ikke alle i familien Nordskog/Grøndahl som er like glade i varmen. Vår lille solstråle Frida Olette har arvet sin fars hete kroppstemperatur, og det virker som om hun er altfor varm samme hvor mye vi kler av henne. Helst skulle hun vært naken hele tiden. Favorittplagget har blitt body uten armer, og solhatt er et must! Det er litt av en utfordring å vite hvordan man skal kle henne, især siden hun verken har veldig godt av sol eller trekk. Vi lærer på veien.

Den siste uken har egentlig vært ganske merkelig. Først hadde Frida tre sovedager. Hun sov og sov og sov og sov. Kun avbrutt av litt spising, sov hun om dagen som om natten. Deretter hadde hun tre sultne dager der hun spiste masse og sov minimalt. Endel skriking ble det selvfølgelig også i disse dagene. Ingenting var bra. Det eneste som fikk henne rolig var å trille med vogna, og så fort jeg stoppet litt opp begynte hun å skrike igjen. Jeg begynte å føle på tynnslitte nerver, men så har de gode dagene heldigvis kommet. Nå er hun blid og fornøyd igjen, og vi koser oss, prater, leker og triller tur. Hun er fremdeles veldig glad i bæreselen, og sitter allerhelst der slik at hun har skikkelig oversikt!

Selv om vi har vært mye ute, har det også blitt tid til litt fiksing inne i leiligheten. Vi nådde en milepæl da vi igår byttet ut vuggen med sprinkelsenga. Jeg tror det skal bli deilig for Frida Olette å få litt bedre plass i senga si. Det har blitt ordentlig koselig inne på soverommet, med sprinkelseng og uro i taket. Så får vi håpe hun fortsetter trenden med å sove fint om natta - vi har hatt et par netter hvor hun har sovet i syv-åtte timer i strekk. Og hun er fremdeles flink til å legge seg - rundt klokka ni hver kveld. Det er herlig!

Idag skal vi prøve sportsdelen av vogna, siden vi mistenker at det blir altfor varmt i bagen disse dagene. Skal se om hun får sove litt bedre ute med litt mer luft rundt seg. Om et par uker kommer parasollene til butikkene, så da blir det flere deilige dager i parken. Får bare håpe vi ikke bruker opp finværskvoten for sommeren allerede! Enn så lenge får paraplyen duge - vi får prøve å komme oss ut i parken idag også!

Flasketrening!

Frida Olette skjønner ikke vitsen med å drikke mammas melk av flaske. Hun er en meget bestemt ung dame, og så har hun altså bestemt seg for at melken skal komme fra mammas pupp, og ikke fra en flaske pappa prøver så godt han kan å trykke inn i munnen hennes. Det er en stund siden sist vi hadde flasketrening - jeg tror både Christian og jeg grudde oss litt etter rabalderet sist gang. Men idag var det dags igjen. Christian har senvakt, og vi fant ut at det var en god idé at han gav henne formiddagsmåltidet på flaske. Vi er voksne, fornuftige mennesker, og vi var altså enige om at dette var lurt. De første sekundene var en sulten Frida Olette også enig med oss. Hun glupsket i seg 50 mililiter på null komma niks, og av redsel for at vesla skulle drukne bestemte pappa at nå måtte hun ha en pause. Etter denne pausen var ikke Frida Olette enig med oss lenger. Det var akkurat som om det først nå gikk opp for henne at melka kom fra feil tut. Hun nekta plent. Pappa lokket, trøstet, prøvde på nytt og var tålmodigheten selv, mens mamma gikk ut og flytta bilen.... Hver gang Frida fikk flaskesmokken i munnen begynte hun å hoste, harke, brekke seg og spytte. Smokken var ok, men ikke flaskesmokken. Ikke tale om å få i henne en eneste milliliter til. Etter tre kvarters kamp sovnet hun utmattet på pappas fang. Vi regnet med at hun snart ville våkne sulten igjen, og var fremdeles enige om å fortsette å gi henne flaske. Men Frida Olette sov i tre timer i senga si.

Forsøk nummer to ble mere vellykket. Vi har lært at vi må gi henne så mye hun vil i en jafs - før hun skjønner at det ikke er puppen hun ligger ved. Ved andre forsøk tømte hun resten av flasken - og det skulle jo bare mangle etter å ha spist så lite tidligere på dagen. Vi har også lært at vi må trene på flaske litt oftere dersom vi skal kunne benytte oss av barnevakttilbudene fra Gunhild (og Kjartan, eller?), Karianne og Martin. Men mest av alt har vi lært oss at det spiller liten rolle hvor enige to voksne og fornuftige mennesker er om at noe er lurt, så lenge en fersk liten verdensborger mener noe helt annet. Når Frida Olette har bestemt seg, så har hun bestemt seg. Og Frida Olette har bestemt at flaskemelk er ganske unødvendig. Når alt kommer til alt har kanskje vi voksne det siste ordet. Til gjengjeld sitter babyen på trumfkortet - illsint skriking med tårer og sammenklistrede øyevipper. Og det skal man ikke kimse av...