om buss, panikk og sosiale antenner

Idét jeg smetter inn i bussen onsdag ettermiddag, konstaterer jeg fornøyd at jeg klarte å unngå de aller mest overfylte. Jeg hater overfylte busser. Jeg var forsinket fra jobb og hadde småløpt hele veien til busstoppet, snakkende i telefonen (når man har det travelt gjelder det å utnytte tiden til fulle).

Jeg står på bussen i all min fred og fordragelighet og gjør nøyaktig som en god busspassasjer skal gjøre: plinger når det nærmer seg mitt stopp. Rett etter boka. Mønsterpassasjeren. ”På gjensyn”, lyser det foran i bussen. Jeg rekker så vidt å tenke ”hva f...?” før jeg skjønner hvorfor bussen raser forbi stoppet mitt uten så mye som en antydning til å stoppe. Selvfølgelig kan jeg ikke unngå å rødme da det går opp for meg at jeg har havnet på en eller annen ekspressbuss. Ingen stopp før ett eller annet sted, sannsynligvis i nærheten av gokk. – Shit. Jeg stirrer ut vinduet og later som ingenting. Hvor i all verden er denne bussen på vei? Neste busstopp passeres. Og neste. Fremdeles neonrødt ”På gjensyn” der fremme, som bekreftelse på at minst én av passasjerene har tabbet seg ut. Det er meg, den passasjeren. Jeg vet det, og damen som tittet rart på meg da jeg plinget for fire-fem stopp siden vet det. Sikkert noen bak i bussen som har fått det med seg også, men jeg snur meg selvfølgelig ikke. Bare fortsetter å stirre ut av vinduet som om ingenting spesielt har skjedd. Innvendig spirer panikken. Jeg aner altså ikke hvor denne bussen fører meg. Jeg tenker at det går greit så lenge bussen holder seg på motorveien, men det gjør den selvfølgelig ikke særlig lenge. – Shit! Det mest fornuftige i en slik situasjon ville nok være å islegge magen, bli værende på bussen til jeg begynner å kjenne igjen omgivelsene. Eventuelt spørre noen (gud forby) om hvor ekspressbussen er på vei i dag. Men inni Eva har fornuften veket for panikken for mange busstopp siden. Derfor kaster Eva seg av på første mulige busstoopp, og begynner å gå med raske skritt mot det hun antar er retning byen. Hun havner på feil side av motorveien, forviller seg inn i et byggefelt der skiltene har nummer istedenfor gatenavn. Hvilket unektelig kompliserer det hele ytterligere når Benedikte på telefonen forsøker å finne ut hvor Eva egentlig befinner seg.

Etter endel trasking på kryss og tvers kommer jeg endelig, via en sti nedover en snødekket skråning, frem til en liten vei, type ”har-en-gang-vært-hovedvei-men-det-var-før-motorveien-kom-så-nå-er-jeg -bare-en-liten-vei-av-beskjeden-betydning”. Til alt hell møter jeg et par kryssende veier med navn og det hele, slik at en stadig mer lattermild Benedikte får oppsporet meg på kartet. – Neimen, i alle dagar, har du havna heilt der ute, du? Ha ha ha ha! Ca 50 meter fremme møter jeg det herlige synet av et busstopp, og jammen kommer ikke bussen i samme øyeblikk. Du verden for en flaks! Vel inne på bussen oppdager jeg raskt at stoppet befinner seg utenfor min sone (jeg skal spare dere for en lang utlegning om det håpløse sonesystemet i Bergen i denne omgang), og at jeg selvfølgelig ikke har kontanter til å betale mellomlegget med. Samtalen med bussjåføren utartet seg omtrent som følger:

Eva: oi, jeg er visst utenfor sonen min, jeg...
Sjåfør: Ja, det sku eg sei at du er. Ha ha.
Eva: Ja, du skjønner, jeg havnet på feil buss, og så vet jeg egentlig ikke hvor jeg er...
Sjåfør: Nei, no er du her, no! Hø hø.
Eva: Ja, Hehe. Jeg havnet visst på en slik ekspressbuss, skjønner du, som kjørte forbi stoppet mitt selv om jeg plinget... Og så har jeg gått et stykker, og så havnet jeg her, kan du si...
Sjåfør: Ha, nokon bussar er ekspress, og dei stoppar ikkje over alt. Det står ekspress på skilta foran og bak på dei, veit du.
Eva: Ja, det så jeg da jeg gikk av.... Problemet nå er at jeg ikke har kontanter på meg...
Sjåfør: Har du ikkje kontantar?
Eva: Nei.. Jeg har visst ikke det.... Går det bra likevel?
Sjåfør: Nei egentlig ikkje.
Eva: Nei... Men da må du nesten stoppe her, så jeg kan gå av, da.
Sjåfør: Ja, ja. Eg får vel heller vise deg kvar det siste busstoppet i sona di er, så du veit det til neste gong.
Eva: Å, det ville være veldig pent av deg. Tusen takk.

Slik fikk Eva seg en guidet tur i Eidsvåg og omegn. Etter hvert som de sosiale antennene slo seg på, demret det også for meg at en lang kritikk av Bergens bussystem, etterfulgt av fullrosing av tilsvarende system i Oslo, kanskje ikke er det aller mest nødvendige når man sitter der på nåde.

tante igjen!

Natt til onsdag 21. februar ble jeg tante igjen! Storebror Eivind og svigerinne Neusa har gjort en hederlig innsats, og lille Thor Octavio var 2900 gram tung og 49 cm lang da han kom til verden. De første bildene tikket inn på telefonen min igår, og jammen er han søt også.

GRATULERER!

være ute

klatre, klatre - vips så var jeg her, jo!

spise selv

det morsomme ved en fødsel

Lenemor har inspirert meg med sine to innlegg om sin morsomme fødsel. Jeg må innrømme at min første tanke da jeg leste det første var at et år med våkenetter har fått det til å rable helt for henne. Mens jeg skrev kommentar til det siste innlegget hennes, viste det seg imidlertid at jeg er ganske så enig. Når jeg tenker tilbake på min egen fødsel syns jeg rett og slett det var ganske morsomt. Jeg syns det der med fødsel er en skikkelig absurd greie. Og absurd er gjerne litt morsomt. Syns jeg. Før jeg visste ordet av det, var kommentaren blitt et blogginnlegg i seg selv...

Jeg tenker spesielt på timene etter Frida Olette plutselig var her - Christian hadde dratt hjem for å pakke bagen (...!) og jeg lå på fødestua og tittet på den bittelille inntullede bylten i varmeboksen ved siden av meg. Få timer før hadde jeg ikke engang begynt å vente på henne. Jeg tror ikke jeg helt skjønte hvem hun var, men jeg husker jeg syntes hun lignet veldig på broren min. I flere timer lå vi på fødestua og ventet på resultatet av en vannkoppeprøve en lege insisterte på å ta av meg. Etterpå ble vi plassert i isolat og fikk full servering på døra. Det eneste jeg så av sykehuset de tre første dagene var taket i gangene jeg ble trillet, og øynene til jordmødrene og barnepleierne som vartet oss opp – fullt utstyrt med maske og hansker. Smittefare, sto det på døra vår i en rød trekant. Men jeg hadde ikke vannkopper, og etter et par døgn måtte vi sannelig hente maten vår selv.

Jeg husker jeg kommenterte den fine utsikten fra vinduet i fødestua – vi kunne se lysene opp Fløibanen. Og jeg husker Christian fikk beskjed om at han fikk føde en eventuell nestemann selv. Jeg husker også at jeg fikk jordmoren til å le da jeg spurte om det var for sent med keisersnitt. Eller om de kunne fikse det sånn at jeg besvimte litt for en liten stund.

Jeg tenker også på uttrykket til Christian da han forsto at han måtte stå opp etter fire øl og et kvarters søvn. Klokka var litt over ett da jeg mumlet noe om at det muligens var sånn at vannet hadde gått. Christian har i ettertid innrømmet at han tenkte noe i følgende retning: - Ja,ja. Jeg hører hva du sier, det er noe med noe vann, men det der får du bare ordne opp i selv, for jeg skal sove!, men han sa heldigvis ingenting. Fire og et halvt sekund senere virret han rundt i huset i et forsøk på å pakke sykehusbagen. Han spurte til og med om han skulle smøre matpakke. Dét synes jeg er morsomt.

Jeg trekker på smilebåndet når jeg tenker på at jeg i uerfaren uvitenhet trodde at et skarve lite bind skulle holde fostervannet i sjakk. Ambulansesjåføren: - Jasså, så det blir en jente? Ja, du vet hva de sier om oss menn: det er de gode elskerne som får døtre... Minnet om det stolte smilet hans idet han fortalte at han er far til intet mindre enn fire jenter får meg til å fnise. Men det jeg finner aller mest komisk er min egen naivitet der jeg lå i ambulansen på vei til sykehuset den natten. Ikke én eneste gang slo det meg at det var nå jeg skulle føde. Jeg husker jeg lurte på hva som skulle skje, og jeg husker at jeg slo meg til ro med følgende tanke: - Ja, ja. De gir meg vel en pille og noe nytt vann før de sender meg hjem igjen...

Men de gjorde ikke dét, altså.

Gaver som faller i smak

”Noen må jo ta ansvar for de grunnleggende kunnskaper”, sto det på til-og-fra-lappen på den lille gaven under juletreet. Til Frida Olette fra onkel Sjøsjø (navnet Hans Jørgen er rett og slett ikke laget for å uttales av småbarn). Ut av papiret åpenbarte det seg en fin liten bok om tøffe biler. Tøffe småbiler i alle farger og formvarianter. Biler som sier tut og vroom og bip bip og brrrrm. Frida Olette hadde lagt seg da vi pakket opp gaven, og hun fikk dermed aldri takket ordentlig for den før nå:

Kjære onkel Sjøsjø.
Tusen takk for den fine boken med de fine bilene i. Jeg liker den kjempegodt og har snart spist opp halve baksiden. Namm!
Hilsen Frida Olette.

ettåringens nytteverdi

Å ha en ettåring i huset kan ikke sies å være spesielt nyttig. Hun er på ingen måte til hjelp i de daglige gjøremål. Hun besørger på langt nær nok hvile og etterlengtet, stabil nattesøvn for sine foresatte. Hennes utålmodige rop og uforståelige babbling bidrar ikke til å gjøre oss klokere – snarere tvert imot. Hun kan drive oss til vannvidd i løpet av én eneste ettermiddag. Med all den godvilje og morsfølelse jeg makter å oppdrive, kan jeg rett og slett ikke påstå at hun kan brukes til stort annet enn å spre glede ispedd en god dæsj galskap.

I formiddag fikk Frida Olette fatt i vaskebøtta jeg trodde jeg hadde plassert utenfor hennes rekkevidde. Bøtta var plassert oppå en stor pappeske, og hvordan hun nådde den er fremdeles helt uforståelig for meg. Så var det heller ikke fritt for at hun ble litt forundret selv også da flere liter grønnsåpevann skyllet over henne fra topp til tå. Vårt nye, fine tregulv ble i løpet av sekunder forvandlet til et hav av grønnsåpe og klissvåte hybelkaniner, og før jeg rakk å summe meg la Frida Olette på svøm. En ting er sikkert: en bøtte vann er utrolig mye mer enn en bøtte vann når den flyter rundt i stua di. Ettåringens klær har begrenset oppsugingsevne. Det går med endel badehåndklær når Frida Olette og mamma gjør husarbeid.

Gulvet ble rent, det. Etterhvert.

ode til snøen

De kikker rart på jenta som tar bilde av støvelsporene sine.
Hun smiler tilbake til dem.
Støvelspor i snøen må dokumenteres.

Det knitret under støvlene mine da jeg gikk til jobb den dagen. Jeg var trøtt uten å vite det og hadde glemt hvorfor jeg var sur. Det gjorde ikke noe at jeg var kald på bena.