Dokumentanalyse. Jeg smaker på ordet før jeg spytter det ut igjen med vemmelse. Det er ikke noe positivt og oppbyggende i et slikt ord, er det vel? Nei, det er ikke det, sier jeg. Derimot oser det av bunnløse bunker papir, skjemmet av gamle kaffeflekker og dårlig samvittighet. En kjedelig einstøing av en forsker gjemt bak sin mur av avhandlinger og innsamlet materiale. Han som snakker et språk du ikke forstår, men som du føler du burde ha forstått etter altfor mange år med akademiske studier. Dokumentanalyse. Jeg forsøker å uttale det med et lystig tonefall, prøver å le det frem. Umulig. Hvordan motivere seg til å ta fatt på noe slikt? Kunne man ikke kalt det noe annet? Noe hyggelig, som fremkalte bedre assosiasjoner enn grundighet, detaljer, langtekkelighet, byråkratispråk og dårlig kontorlukt? Samarillfirakkel, for eksempel. Det fremkaller kanskje ikke så mange assosiasjoner, men det låter da i det minste litt morsomt?
"I den generelle beskrivelsen av kvalitativ metode ble det påstått at forskeren ofte begir seg ut i feltet mer eller mindre forutsetningsløst; i en tilstand av kulturell uvitenhet. Dette stemmer kun på et svært overordnet plan: å gå i gang fullstendig forutsetningsløst og planløst er på ingen måte hensiktsmessig. Tvert imot bør en kvalitativ studie forberedes svært grundig"
(B. Gentikow, s 71, i "Hvordan utforsker man medieerfaringer? Kvalitativ metode", IJ-forlaget 2005).
- å, filler´n.