prikkete

Mandag poppet de frem, prikkene som vitner om at Frida Olette fikk vaksine mot røde hunder for et par uker siden. Selv om helsesøster hadde forberedt oss, må jeg innrømme at jeg måtte svelge et lite tilløp til panikk. Men det er altså ingen fare. Hun har ingen plager - verken feber eller kløe, bare en hel drøss med prikker over hele kroppen. Frida Olette er prikkete fra ørene og ned til tærne. Det ser unektelig ganske sært ut.

sukk

Dokumentanalyse. Jeg smaker på ordet før jeg spytter det ut igjen med vemmelse. Det er ikke noe positivt og oppbyggende i et slikt ord, er det vel? Nei, det er ikke det, sier jeg. Derimot oser det av bunnløse bunker papir, skjemmet av gamle kaffeflekker og dårlig samvittighet. En kjedelig einstøing av en forsker gjemt bak sin mur av avhandlinger og innsamlet materiale. Han som snakker et språk du ikke forstår, men som du føler du burde ha forstått etter altfor mange år med akademiske studier. Dokumentanalyse. Jeg forsøker å uttale det med et lystig tonefall, prøver å le det frem. Umulig. Hvordan motivere seg til å ta fatt på noe slikt? Kunne man ikke kalt det noe annet? Noe hyggelig, som fremkalte bedre assosiasjoner enn grundighet, detaljer, langtekkelighet, byråkratispråk og dårlig kontorlukt? Samarillfirakkel, for eksempel. Det fremkaller kanskje ikke så mange assosiasjoner, men det låter da i det minste litt morsomt?

"I den generelle beskrivelsen av kvalitativ metode ble det påstått at forskeren ofte begir seg ut i feltet mer eller mindre forutsetningsløst; i en tilstand av kulturell uvitenhet. Dette stemmer kun på et svært overordnet plan: å gå i gang fullstendig forutsetningsløst og planløst er på ingen måte hensiktsmessig. Tvert imot bør en kvalitativ studie forberedes svært grundig"
(B. Gentikow, s 71, i "Hvordan utforsker man medieerfaringer? Kvalitativ metode", IJ-forlaget 2005).

- å, filler´n.

15-månederskontroll

Så har vi vært på helsestasjonen igjen. Frida Olette er veiet og målt, og funnet akkurat passe. Helsesøster kunne fornøyd konstatere at vår lille bulldozer omsider vokser mer i lengden enn i bredden. Vi har merket det selv, at det har blitt mye armer og bein de siste månedene. Hun kan ikke lenger gå oppreist under spisebordet (hun prøver til stadighet - det er igrunn ganske utrolig hvor mye dunking et lite barnehode tåler). Vi kan ikke lenger ha noe som helst stående på stuebordet, siden hun nå også rekker frem til det som måtte stå på midten. Armer og bein inkludert er målene nå som følger:

Lengde: 76,5 cm
Vekt: 11 100 g

15 måneder gammel er Frida Olette aktiv som aldri før. Hun løper, klatrer opp, klatrer ned og løper mer. Hun roper og bråker, og er en skikkelig skravlebøtte (skjønner ikke hvor hun har det fra). Vi er ikke så flinke til å tyde språket hennes enda - det går mest i variasjoner av bah og baba, ispedd noen merkverdige gurglelyder som får meg til å lure på om hun egentlig er fransk (hvilket jo også ville forklare endel mht at vi ikke forstår så mye av det hun prøver å formidle). Hun elsker vov-vov, og blir sønderknust dersom vi møter en hund som ikke vil stoppe og hilse på henne. Hun syns fremdeles "nei" er tidenes humorord, og om hun ikke får det som hun vil går hun ikke av veien for å knytte nevene, rynke pannen og legge seg ned på gulvet mens hun akker og oer seg over disse toskene av noen foreldre hun har fått utdelt. Hun bærer rundt på de tyngste ting, og er ikke redd for noe - unntatt støvsugeren. Støvsugeren er Frida Olettes verste fiende. Hun går i lange sirkler rundt den, mens hun skuler som for å holde den med oppsyn der den står helt stille på kontoret. Og når den ikke står stille...... Ja, da har Frida Olette det helt forferdelig. Den er så innmari skummel den støvsugeren. Det tryggeste er å sitte i bæremeis eller sjal på ryggen til den som støvsuger, for da har man liksom kontrollen. Ekstra trim til mor og far. Jubel og fanfare.

Innimellom - sånn cirka to og et halvt sekund, en to, tre ganger om dagen - er Frida Olette rolig. Da er hun skikkelig kosejente som knuger seg fast rundt halsen og sier: mmmmmmmmmmm. Hun holder sine bløte hender på kinnene mine, ser hengivent på meg og venter på at jeg skal spørre: - vennen min, kan du si mamma?. - mmmmmm, begynner hun og øynene hennes glitrer idet hun fortsetter: - papa! etterfulgt av et lurt smil. Hun kaller meg altså pappa. Her i familien er det Frida Olette, pappa og pappa. Skikkelig moderne. Hun kan si mamma, men hun foretrekker altså å kalle meg pappa. Med mindre noe er skikkelig leit. Når verden går Frida Olette imot, da sier hun mamma, med klagende, dyp og langsom stemme. - Mama, snufs. Maaama. Det er vel egentlig like greit at det ikke er så ofte.

Hun elsker å være ute, Frida Olette. Ute finner hun nedoverbakker som hun kan løpe fort i, trapper hun kan gå ned (helst fremlengst uten å holde seg fast. Hun ler når hun går på trynet, før hun reiser seg og prøver på nytt. Og på nytt), og sandkasser fulle av sand hun kan stappe i munnen. Hun liker ikke sand. Sand smaker skikkelig ekkelt, og man blir tørr i munnen. På den annen side - hun vet at vi ikke liker at hun spiser sand, og dermed spiser hun sand likevel. Det er vel bare å trekke pusten dypt og glede seg til tenårene.

Innepåske

Heldigvis rakk vi å kjøpe grill før styggværet satte inn denne påsken. Inne i stua

kunne tilreisende besteforeldre nyte synet av nyinnkjøpte utemøbler pent dandert på verandaen. Påskeuka vartet opp med det meste i nedbørssjangeren, og det blåste kaniner. Christian og jeg benyttet anledningen til å sitte på lesesalen - ikke akkurat et fullgodt alternativ til hyttepåske med solkrem og appelsin. Men det v

i manglet av fjell og snø, tok vi igjen i god mat og drikke.

Frida Olette nøt godt av en uke med full oppmerksomhet fra mormor og bestefar, for ikke å snakke om den daglige hundejakten på stakkars Miro (min søsters dvergschnauser, for anledningen i mine foreldres varetekt på grunn av søster med families påsketur til Dubai).

- Vov-vov, vov-vov, var det første som opptok Frida Olette hver morgen. Hvor er vov-vov? Hun jaktet den livredde stakkaren fra morgen til kveld, og Miro trakk sine lettelsens sukk Frida Olette endelig var lagt for kvelden og han kunne krype trygt opp i sofaen eller i mormors fang.

Dårlig vær betyr tid for inneaktiviteter, og mens bestefar var i kjøkkentjeneste hos Christian, trakterte mormor mammas symaskin med den største letthet og eleganse. Abrakadabra - nye gardiner både til barnerom og kontor.

Frida Olette ver henrykt over de medbragte lekene fra kusine Mari og fetter Eirik: barnebord + stoler, og et helt fantastisk duplobord! Sistnevnte har den unike evnen å kunne fange hennes oppmerksomhet i mer en halvannet minutt, og har dermed fått status som stuas mest kjærkomne møbel. Hun sitter faktisk rolig og bygger. Vel hender det hun må sloss litt om plassen - duplo er moro for liten og stor.

Eva gir bort fin, dog tilfeldig musikk til bloggvenninner

For en liten tid tilbake ble jeg såkalt tagget av Lenemor . Jeg ble umiddelbart skeptisk, da jeg (som jeg hentydet i kommentarfeltet hennes) som liten lærte at tagging var hærverk. Jeg liker ikke at folk driver hærverk med meg. Bøller, kaller jeg dem, og jeg var i stuss over at Lenemor hadde havnet i bøllenes rekker (her må det vitterlig nevnes at jeg ikke kunne se henne for meg i taggebøllenes rekker. Jeg lurer litt på om jeg kanskje kan se henne for meg i bilbøllenes, nemlig. Av tidligere blogginnlegg fra den kanten har jeg nemlig fått det for meg at hun kan være litt av en hissigpropp i trafikken, men nok om det). "Ikke vær så skeptisk du Eva Jeg ville jo aldri bedrive hærverk på deg. Bare gå hen og gjør det samme som meg du, også kommer du langt ", svarte Lenemor den gangen. Og det har jeg gjort. Jeg har plukket ut syv tilfeldige venninner på blogglisten min, og tildelt dem ti tilfeldige sanger fra ipoden min. Værsågod, jenter - dere er herved tagget:

Benedikte har fått superlåt fra CAN: Moonshake. Kom igjen, penebene - på tide å sette månen i bevegelse!

Gro får Ricky Lee Jones´ Tree on Allenford, en av mine absolutt favoritter. Jeg har hørt på Ricky Lee Jones siden jeg var liten og tyvlyttet på storebror Eivinds plater. Ricky Lee skuffer aldri (bortsett fra konserten jeg gikk glipp av ifjor, men det var jo strengt tatt ikke hennes feil).

Marianne tildeles Die Mensch-Maschine av Kratfwerk. Det får´n si!

Lenemor - som takk for Elvis Costello´s She sender jeg deg hyggelige Raymond og Maria og låten Redan Idag. Søtt og lett.

Randi Helen kan kose seg med fengende rytmer i Fun for Me av Moloko

Cecilie - og jeg må fnise litt nå - Depeche Mode: The sinner in me

Gitte kan lene seg behagelig tilbake, nyte et glass god rødvin og lytte til Gotan Project feat. Calexico: Lunático. Ah - det er deilig, er det ikke?

Og til dere som føler dere glemt: dere er ikke det, altså. Det ble bare ikke noe musikk på dere i denne omgang.

i pappas fotspor?

Både Gitte og Erik har tidligere blogget om at de har et stort lerret å bleke hva reising angår. Siden jeg har mamma og pappa på besøk, tenkte jeg at det kunne være gøy å sammenligne mitt eget lerret med pappas. Slik gikk det:

Eva har vært i disse landene:



Pappa har vært i disse landene:


create your own visited country map


I pappas fotspor?
- Neppe.

tid til å være moderne

Det er så mye nytt. Jeg prøver å henge med i svingene her. Etter svært langsomt å ha vennet meg til LinkedIn og endelig ha fått oppdatert profilen min der, har jeg i løpet av den siste uken forstått at det er Facebook som gjelder. Randi Helen var først ute med å invitere meg, og jeg skal innrømme at jeg ved flere anledninger har uttalt om Facebook at "det er litt fjortis over det, er det ikke?". Men det var altså før jeg skjønte at det er Facebook som gjelder. Alle er på Facebook nå for tiden. De driver med ting. Oppdaterer profilen sin, legger ut nye bilder og skriver på hverandres vegger. De finner gamle venner og får kanskje noen nye. De skifter favorittmusikk og melder seg inn i ulike grupper. Dette har de kanskje gjort før også - det nye er imidlertid at jeg får greie på det. Jeg har fått enda en ting å dille med. Vår tids utfordring er å få tid til å være moderne. Selv prøver jeg så godt jeg kan. Jeg har jo blogg. Og jeg har LinkedIn. Nå har jeg Facebook også. Jeg er tilogmed med i et par grupper. Det er så mye nytt, og jeg henger med i svingene.
...
Men det er litt fjortis over det.