rød for Burma

Det er ikke ofte jeg uniformerer meg, vi kan vel nesten snakke om tilnærmet aldri. Idag gjør jeg det. Idag er jeg rød for Burma. Er du?

Jeg skal være rød i hele dag. Og jeg skal brenne lys i vinduskarmen når kvelden kommer. Ikke fordi jeg tror det utgjør noen forskjell rent politisk, og ikke fordi jeg får bedre samvittighet av det. Jeg vet at det ikke betyr all verden, jeg vet at det ikke monner. Men jeg gjør det likevel, for å minne meg selv og andre rundt meg om verdens urettferdighet. For å vise at jeg bryr meg. For å vise at jeg tenker på de som kjemper for demokrati i en annen kant av verden. De er modige, Burmeserne. Så modige jeg håper jeg aldri trenger å være. Jeg kan ikke demonstrere i gatene med dem. Men jeg kan vise min solidaritet ved å ikle meg rødt. Og jeg kan vise min støtte ved å skrive under på oppropet som skal sendes til Kinas president og FNs sikkerhetsråd:

To Chinese President Hu Jintao and the UN Security Council:

We stand alongside the citizens of Burma in their peaceful protests. We urge you to oppose a violent crackdown on the demonstrators, and to support genuine reconciliation and democracy in Burma. We pledge to hold you accountable for any further bloodshed.

Signér på oppropet du også.

gloseprøve, del 2 (for viderekommende)

bang - vann
mang - mann
weewee - å huske
voiavoi - å huske
beie - bleie
hænne* mamma - hvor er mamma
is - is

Full pott!


* ...og der røyk håpet om en østlandsktalende datter...

Gloseprøve

Ba - ball
Choa* - sko
Me - mer
Po pæ - postmann Pat
Ba - banan
Duddu - ?
Jah - ja, eventuelt også nei
Æsj - bæsj
Ditte - sitte
Oæ - ost
Ærnærn - bil
Ba - bamse
Håa - hår
Dsjyy - fly
Choa* - støvler
Dytle - sykle
Æsj - bleie
Choa* - tøfler
Ba - bok
Nei - nei
Æsj - kliss
Chaichai* - ?
Hoa - hjelm
Oi - oi

*ch-lydene til Frida Olette er som en slags blanding av ch-lyd og skarre-r, uavhengig av om ordet inneholder r eller ei.

22 av 24 må vel være et godkjent resultat.

valgthriller

Idet jeg sykler inn mot valglokalet blir jeg møtt av en høyrøstet bergensstemme: "Denne vei, folkens, ikke gå feil inngang. Kan dere som har kommet nå samle dere her, så tar vi en gjennomgang. Denne gangen har vi bestemt oss for at ingen skal drite seg ut. Nå skal jeg forklare dere hvordan dere skal gjøre det, så dere slipper å drite dere ut. Det er jævlig flaut å drite seg ut der inne. Når dere kommer inn går dere rett inn i valgavlukket. Jeg gjentar: gå rett inn i valgavlukket......"

Jeg forsøker å liste meg bort for å parkere sykkelen. "Denne vei, frøken, det er denne inngangen du skal inn. Hør her folkens, inne i avlukket finner dere en blå og en hvit stemmesteddel. Blå for fylkestingsvalget, og hvit for kommunevalget. Dere tar en blå og en hvit stemmeseddel, og bretter dem slik at partilisten kommer inn i bretten. For det er altså hemmelig valg. Og mange går ut av avlukkene med partilisten ut og det er feil. Hei, dere nye som har kommet der, hvis dere samler dere her så skal jeg forklare hvordan dere skal gjøre det sånn at dere ikke driter dere ut. Ifjor var det mange som dreit seg ut.... Vent her. Når dere er ferdig i avlukkene går dere rett bort til skranken og viser legitimasjon. Dere må få stempel på begge sedlene før dere legger stemmene i urnene. Husk dette, nå er det jævlig flaut å drite seg ut der inne. Godt valg. Sånn, nå var det dere. Hvis alle kan samle seg her......"

I alt oppstusset utenfor valglokalet er det like før jeg går inn med sykkelhjelmen på. Jeg kjenner at jeg er litt nervøs når jeg entrer inngangen. Jeg har jo stemt før, men jeg har aldri fått en slik lekse utenfor. Det får meg til å tenke at det er noe skummelt og vrient rundt det å stemme, noe å frykte i det rent valgtekniske. Og dét hadde jeg igrunn ikke forberedt meg på.

Valgfunksjonærene virrer rundt i lokalet med strenge miner. En dame puffer meg i retning et ledig avlukke. Ut av et annet kommer en forvirret førstevelger. Valgfunksjonæren fekter med armene og forhindrer at han stiller seg i feil kø. Det er urolig, spent stemning i lokalet. Jeg kjenner at jeg holder pusten.

Men jeg klarte det. Jeg stemte.
Det håper jeg du gjorde også.

Godt valg!

med livene som innsats

Nesten hver dag sykler jeg med Frida Olette til barnehagen og hjem igjen. Vi har utstyrt oss med sykkelsete, kurv foran og hver vår sykkelhjelm, og tråkker i vei uansett vær. Frida Olette synes det er fint å sitte i sykkelsetet. Hun hviner i nedoverbakkene, ler over fartsdumpene og heier på mamma når det går litt tregt i oppoverbakkene. Hjemmefra til barnehagen bruker vi cirka 15 minutter – under halve tiden av hva vi bruker om vi tar buss. Men fine hjelmer til tross – ofte føler jeg at vi sykler med livet som innsats. Bergen har rett og slett ikke plass til syklister. I byen der avstandene er så små at sykkel er det raskeste fremkomstmiddelet for de aller fleste, finnes nesten ikke sykkelveier. Jeg vet ikke hva som er verst: at det er ett eneste sykkelfelt gjennom sentrum eller at det er enveiskjørt. At byens fortau er fulle av glasskår, huller og groper som følge av dårlig vedlikehold. Eller at det fine sykkelfeltet fra Handelshøgskolen og inn til byen plutselig snevrer inn og blir borte i veibanen idet man nærmer seg bryggen, akkurat der veien er på det smaleste. At man kommer syklende, fremdeles i god flyt etter nedoverbakkene og aner fred og ingen fare, for så i neste øyeblikk stå overfor følgende valg: appellere til bilistenes hjertevarme og vrenge seg inn mellom to rushtidsaggressive biler (altså, ingen vil vel kjøre ned et lite barn på et sykkelsete?) eller agere sykkelakrobat og hoppe sidelengs opp på fortauet og satse på at man rekker det før betongblokkene av et autovern dukker opp. Sykle i sneglefart innimellom fotgjengere på kryss og på tvers, forsøke å tolke hvem som uten å se seg for plutselig skyter fart i en annen retning enn den han var på vei til.

For tiden graves og bygges det tilsynelatende overalt i sentrum. Og pent blir det, med smale bilveier og brede, fine fortau. Fortau der små restauranter kan sette ut stoler med varme tepper til røykerne sine, eller der man kanskje kan pynte opp med blomsterkasser, små steinskulpturer eller gud-vet-hva. At fortauet er fullt av fotgjengere er forståelig nok – man må jo tross alt gå et sted. At man på død og liv skal fylle de samme fortauene med alskens utsmykninger, beplantning, skilting og møblement som hindrer fremkommeligheten har jeg mindre forståelse for. Å sykle i Bergen minner mer og mer om å ta sykkelprøven på barneskolen. Etter at vi har fått på oss hjelmen må vi et utall ganger vise at vi kan stoppe og starte, stoppe og starte, gå av sykkelen, gå på sykkelen. Titte til høyre, venstre, forover og bakover. Kjøre sikksakk gjennom et belte kjegleformede elementer, og balansere på den angitte hvite linjen. Forskjellene er at vi nå ikke har en hel ”sykkeldag” til rådighet for å komme oss fra A til B. Og at de kjegleformede elementene hele tiden er i bevegelse. Konsekvensene av å kjøre utenfor den hvite linjen er også fundamentalt større.

Hvor jeg skal sykle vet jeg ikke. Sannsynligvis må jeg ta sjansen på å sykle i veibanen. Det er vel bare å trekke pusten og la det stå til, håpe på det beste. Eller kanskje jeg like godt skal sette meg ned på en fortausrestaurant, brette teppet godt rundt meg og si til vesla at hun får sykle til barnehagen selv.

kveldsstell

- Pappa?
- Pappa er på kjøkkenet. Han rydder opp. Vi skal ta på pysjen og pusse tenner.
- Jah.

- Pappa?
- Pappa rydder på kjøkkenet, han. Det blei kanskje litt grising med kveldsmaten?
- Jah.
- Det blei det, ja. Så pappa har endel å rydde etter deg, han da?
- Jah.