Fredag opplevde jeg et nivå av entusiasme som er sjelden vare i disse masteroppgavetider. Entusiasmen dreier seg selvsagt ikke om oppgaven, men dukket opp som følge av et nyhetsbrev fra Theas nettbutikk - En gul knapp. Det dreier seg om Luddeklær. Jeg ble ellevill av begeistring da jeg så dem, jeg måtte nesten hyle litt der jeg satt. Dette er rett og slett de mest fantastiske barneklærne jeg noengang har sett! Hvis du ikke kjenner meg så godt tenker du kanskje at jeg, ør av begeistring, bestilte alt som var å bestille, og ble sittende igjen med dårlig samvittighet og tom lommebok. Du som kjenner meg godt vet at historien umulig kan ende på den måten. Det er ikke det som er meg. Meg er det derimot å få glovarme griller i hodet. Noe skal skje, og det skal selvfølgelig skje med en gang, helst igår.
Jeg bobler av lykke over den nye oppdagelsen. Jeg blir uovervinnelig. Jeg er overbevist om at jeg er potensielt fryktelig flink til å sy, og bestemmer meg for å begynne med en gang jeg kommer hjem. Jeg kan nesten ikke komme hjem fort nok. Helst skulle jeg avbrutt arbeidsdagen umiddelbart etter lunsj. Løpt hjem og satt meg foran symaskinen. Oppmuntret av Gro ("Du er jo kjempeflink! Du har jo tross alt symaskin!") sveiper jeg innom bokhandelen på vei hjem, og går ut igjen med boken "SØM" i en pose. Mens jeg sitter på bussen ser jeg for meg de fantastiske forklekjolene jeg skal sy i helgen. Lett som bare dét. At jeg ikke har tenkt på det før! Eller, jeg har jo faktisk det. Jeg har bare ikke kommet noen vei. Jeg husker jeg tenkte tanken i sommer, en uke før vi skulle i bryllup. "Hm, kanskje jeg skal finne noe fint stoff og sy meg en kjole?" Ideen virket strålene i cirka to og et halvt minutt. Helt til jeg kom på at jeg ikke kan sy. Sist gang jeg prøvde endte det med at jeg klipte ti cm av en gammel kjole for å prøve å trylle den om til et eller annet flott til Frida Olette. Mønsteret vrei seg og jeg ble sinna og motløs. Femminutters sykarriere. Det er vel sånn ca et halvt år siden. Men nå skal jeg altså ikke bare lære meg å sy, jeg skal bli skikkelig flink til å sy.
Fredagen går med til planlegging. Jeg leser i den nye boken min, og tenker at den blir et fint oppslagsverk sånn helt i starten, type de første minuttene før jeg blir veldig, veldig flink til å sy klær. Jeg vet jeg har det i meg. Har jo tross alt en mor som er sydame. Sånt ligger i blodet, må vite. Lørdag formiddag tar jeg frem symaskin og esken med stoff, avlagte klær, knapper og sytråder. For det står ikke på utstyret - jeg har gjennom tiden samlet meg opp en fin bunke klær til omsying, stoffrester etter gardiner og duker. Jeg har tilogmed kjøpt stoff fra en tilbudskasse med tanke på at jeg kunne sy noe fint. Det er nå det skal begynne, tenker jeg. Frida Olette skal våkne til en splitter ny kjole som mamma har laget (Hm. Kanskje jeg rekker å sette en bolledeig også?). Eva. Syersken. Supermamma.
Jeg plukker ut to avlagte gensere. Brun og turkis. De blir klippet noenlunde etter mål fra en av Frida Olettes enkle kjoler. Brun kjole, og med de turkise mansjettene til lommer. Den må bli enkel, den første, tenker jeg. Senere kan jeg eksperimentere med fôr og brilliante detaljer. Jeg setter nåler, og motet er på topp. Jeg kjenner gårsdagens entusiasme bygge seg opp, og tenker at dette blir suksess. Jeg husker jeg skumleste noe om ulike stofftyper i oppslagsverket mitt, og blar tilbake. Om "strikkede stoffer" står det at man må bruke elastisk søm. Kunnskapen min om symaskinen som nå står foran meg strekker seg akkurat langt nok til å vite at den har elastisk søm. "Se i symaskinens brukerveiledning for innstilling av elastisk søm", leser jeg i boken, fremdeles ved godt mot. Det går gradvis nedover med entusiasmen ettersom det går opp for meg at bruksanvisningen til den %¤#&¤"%& symaskinen har forsvunnet inn i en annen dimensjon. Jeg leter på naturlige steder - i symaskinens nærmeste omegn, samt i samlepermen merket "bruksanvisninger". Det kunne jo være at noen hadde lagt den der. Noen har ikke dét. Jeg banner litt og rekker nesten å pakke sammen sysakene før Frida Olette våkner. Æsj. Jeg skulle hatt et syrom, tenker jeg. Da hadde jeg sikkert hatt orden i sakene. Og hvorfor skal det egentlig være så mye mikk og pirk med sånn sying? Jeg mener, hvor vanskelig kan det være å finne opp en sømtype som funker på alle stoff? Jeg samler sinnarynker i panna og biter tennene sammen. Det får være for nå. Det får bli et langtidsprosjekt. Jeg har ikke gitt opp å lære og sy, jeg har bare utsatt det til jeg finner bruksanvisningen. Likegreit, egentlig. Så rekker jeg kanskje å ferdigstille noen av julegaveprosjektene jeg har startet på i høst.
Jeg lager varm solbærsaft, og Frida Olette og jeg leker litt med alle knappene.
* Bildet over har overhode ingenting med mine syferdigheter å gjøre. Det er et eksempel på de fantastiske Luddeklærne Thea selger i sin nettbutikk.
Det er underlig dette med språket hennes. Jeg lurer ofte på hva det skal bli av det. Bergenser eller østlending, liksom? Foreløpig virker hun litt dialektforvirret. Hun snakker med et tonefall jeg ikke helt klarer å plassere. I barnehagen mener de hun har utpreget østlandsk uttale, mens besøket vårt fra Tønsberg for et par uker siden syns det var så morsomt at hun snakket bergensk. Hun unngår r, så det er vanskelig å avgjøre hvorvidt hun kommer til å skarre. Hun skarrer riktignok på enkelte ord uten r i. Skoa, for eksempel, er fremdeles choa. I det minste er a-endelsene på plass. Overalt. Hun snakker om Bussa (bussen), bokka (helikopter) og bosa (blåse, selvfølgelig). Og hun har god greie på ting. Da julenissen viste seg frem på frokost-tv imorges måtte jeg spørre henne hvem det var. Hun tittet spørrende på meg. -Det er julenissen, sa jeg. Hun smilte. -Nisselue, svarte hun, og så et kontant -Min!
