Mormor

- eller om å være redd for å miste

Mobiltelefonen forteller at de er på vei til sykehuset med henne. At blodprøvene ikke var bra og at de ville ha henne inn med en gang. Selv sitter jeg på lesesalen på en annen kant av landet mens frykten for å miste er en klump mellom magen og halsen. Og jeg vet ikke hva jeg skal tenke. På den ene siden så langt vekk – det er ingenting jeg kan gjøre. På den andre siden så nære – hele tiden der i tankene.

Hun har ikke alltid vært sånn, gammel. Men så langt tilbake jeg kan huske, har hun vært deilig skrukkete. – Du har så bløt og skrukkete hals, du mormor, kan jeg huske jeg har sagt. Og jeg tror ikke hun ble fornærmet. Kanskje var det hengivenheten i øynene mine, eller den lille vekten av meg på fanget hennes, som fikk henne til å ta det som det komplimentet det var. Kanskje var det bare umulig for små barnebarn å fornærme en bestemor som så verdens vidunder i hver eneste en av oss. Alltid så inderlig tilstede. Det er rart hvilke minner som dukker opp når man tenker tilbake. Min barndom er preget av gode, trygge og morsomme mormorepisoder. Jeg er proppfull av dem. Likevel, når jeg sitter her og ønsker jeg var et helt annet sted – der, hos henne – er det første og overskyggende jeg tenker at det var hun som lærte meg å fargelegge. Vi satt på hytta – hun med kabalen og jeg med fargeboken. Hun tittet over brillene og innviet meg i fargeleggingskunsten. – Fargelegg alltid samme vei innenfor et område, sa hun. – Da blir det penest. Se her! Hun viste meg hvordan. Slik nådde jeg en milepæl i fargeleggingens tegn. Enda en milepæl sammen med mormor.

Det har alltid vært mormor og meg. Mormor, alltid på lag med de minste. Like aktiv, like rask og like entusiastisk som de mest lekne av oss. Det er vanskelig å oppdage alderen som kommer snikende. Derfor føles det helt normalt at mormor – åttiåtteåringen – leker sisten og gjemsel med sitt to år gamle olderbarn i julen. Løper frem og tilbake over stuegulvet mens hun ler om kapp med veslejenta mi. Min mormor, hennes mimmi. Mimmi, alltid på lag med de minste.

Jeg kjenner at jeg vil være et helt annet sted. Jeg vil pjuske deg i håret, stryke deg over skrukkene og si at alt skal bli bra. Jeg vil si at jeg skal passe på deg. At det skal ordne seg, dette her. At jeg er så fryktelig glad i deg. At du skal bli bra. For du skal det, mormor. Vi har enda mye igjen å fargelegge.



God bedring, kjære mormor! Vi tenker på deg alle sammen.

trass fra to til tretti

- Neeeei! Hun kaster seg ned på gulvet og hyler. De små nevene er knyttet hvite. Jeg kaster et blikk over frokosten og ser at det som utløste tordenskrallet denne gangen var en bok som falt ut av hendene. For et øyeblikk siden var det puslespillbrikken som ikke ville på rett plass. Snart må jeg utløse et nytt skrall, snart må vi på badet. Bytte bleie. Kle på. Pusse tenner. Alt det hun ikke vil før hun er ferdig. Vi beveger oss i et minefelt der den minste feilmanøvrering kan få uante konsekvenser. Toåringen har makt over tiden. Morgenminuttene sveiper over klokken mens vi løper etter henne rundt i huset. En sokk på foten, én sokk i hånda. Det gjelder å fange neste fot, og holde den fast gjennom resten av påkledningen. Ikke slippe taket, ikke se en annen vei.

- Då dell! Mine då dell! Hun vil gå selv til barnehagen. Små føtter tripper avgårde i feil retning. Spaghettibein som må slepes til bussen. – Ditte duldla. Opp på skuldra og ned igjen. – Då dell.

*

- Hun har vært litt kranglete i dag, sier de i barnehagen når jeg henter henne. Jeg ser på henne og spør: -Har du kranglet i dag? – Ja, sier hun. Dytta Lea. – Har du dyttet Lea? – Ja. Mine dytta. – Får du lov til å dytte andre barn, da? – Nei. – Det er riktig, sier jeg. Det er ikke lov å dytte. – Nei. Itte mine dytte Lea, sier hun.

- Nå skal vi trille hjem i vogna, sier jeg. – Neeeeei! Protesterer hun. – Då dell! – Ja, det kan du vel, sier jeg. – Men da må du holde mamma i hånda. – Neeeeei! Då dell, då dell! Så ligger hun der, skrikende på fortauet. Ruller seg i grus og vann. Tårer, søle og snørr forenes i et rynkete barneansikt. Jeg prøver å puste med magen. – Vennen min, begynner jeg forsiktig der jeg sitter på huk ved siden av henne. – Hvis du skal gå selv, må du holde mamma i hånda. Det er biler på veien, vet du. – Neeeei. Då dell! Roper hun. – Ja, jenta mi. Du kan gå selv. Og holde mamma i hånda. Det er fint. Jeg hjelper henne opp, bare for å oppdage at spaghettibeina er tilbake. Hun gjør seg helt slapp i armene mine. Jeg kremter, prøver å beholde masken. Innvendig har jeg allerede gjort meg ferdig med gangetabellen. – Nå må du høre på meg, sier jeg bestemt. – Enten kan du gå selv, og holde mamma i hånda, eller så sitter du i vogna. Hun titter opp på meg. Underleppa skjelver, før hun utbryter: - Jaaaa! Ansiktet – stivt av søle og snørr - sprekker opp i et stort glis. - Mine ditte vonna!

- Resten av turen pludrer hun glad og fornøyd fra vogna si. Hun snakker om pappa, om besteforeldre og flørter med mannen bak i bussen. Jeg trekker vogna oppover bakken og er andpusten da jeg låser opp døren. – Hei, skal jeg ta jakken din? sier han fra døråpningen. Det lukter middag. – Nei! glefser jeg tilbake. - Jeg vil ta den selv.

Langt nede i toåringens trass finner jeg meg selv. Den lille følelsen som vil være sur og vrang uten grunn. Som vil kaste seg ned på gulvet, hyle med knyttede never. Vente på at noen skal plukke meg opp, holde meg hardt i armene og gi meg en klem.

- Såpass? Sier han. Smiler og forstår. Tar jakken min. Jeg føler meg flau.
Han er glad i meg likevel.

Juleferie og fersk toåring

Vi storkoste oss på østlandet i vår tre uker lange juleferie. For første gang fikk vi tid til alt vi hadde lyst til, og det helt uten å føle at vi stresset fra sted til sted. Vi fikk vært med familie og venner, og ikke minst vi fikk noen deilige dager på hytta med "tatte dilla". Frida Olette fikk ski på bena for første gang. Selvom pappa er ivrig og flink skisportpedagog, må vi nok innrømme at det var den blanke isen på Støveltjern som begeistret Frida Olette aller mest. På hytta fant Frida Olette igjen nattesøvnen. Den som har vært mer eller mindre fraværende i hele høst. Nå, tre uker etter årsskiftet kan vi skryte av flere hele enn skykkvise netter. Følelsen er ubeskrivelig. Det kjennes som om vi hittil i år har sovet mer enn i hele fjor til sammen.









Frida Olette ble 2 år 7. januar. Dagen ble feiret i to omganger - en hos mormor og bestefar på østlandet, og en her hjemme. Kretsen av barnefamilier er betraktelig større i øst, og vi talte hele 10 barn den 3. januar. Kakebordet var digert, og man kan vel bare gjette seg til stemningen utover kvelden, med 10 barn høye på sukker....









Takk til alle som gjorde juleferie og bursdagsfeiringer uforglemmelige! En spesiell takk går selvfølgelig til Emilie, Jon-Rikard, Mikkel, Alfhild og Randi Helen, som gjorde det pokker så attraktivt å snø inne på Øyfjell!

Godt nyttår!

Jeg er på vei tilbake til hverdagen. Snart blir det nok tid til litt blogginspirasjon også.