skapet som spiser klær
Vi jenter er nå engang innrettet på den måten at vi kan føle høy grad av lykke og fremtidsoptimisme idet vi går ut av en butikk med en handlepose under armen. Jeg er i så måte intet unntak, selv om jeg ikke liker å innrømme det. Jeg liker jo helst å tenke på meg selv som en fornuftig og måteholden forbruker, liksom. Det er bare det at kvinnen trenger flere klær enn mannen, noe mannen på sin side kan ha vanskeligheter med å forstå.
– Jeg trenger en bukse, kan jeg si og skaper umiddelbart riller i pannen hans.
– Du trenger en bukse? Du har jo mange bukser du? spør han oppgitt.
– Joa, jeg har jo noen, men jeg trenger en sort bukse.
– Har du ikke en sort bukse, da?
– Jo da, men den er liksom ikke sånn jeg mener. Jeg trenger en annen sort bukse. Og så trenger jeg en dongribukse.
– Dongribukse? Jammen du har jo flere sånne?
– Åh. Du skjønner jo ingenting. Jeg trenger en fin dongribukse. Det har jeg ikke. Jeg har en som er pløsete og stor, og så har jeg en som er så slitt at den nesten er huller i. Den kan jeg bare bruke hjemme. Og så har jeg en som er ganske fin, men den er mørk, og det jeg trenger nå er en som er litt lysere, liksom. Det er jo snart vår.
– Jeg har bare én dongribukse
– Ja, men du er mann. Du kan bruke samme bukse hele uka.
– Det der er latterlig.
– Ja. Men jeg trenger altså en sort bukse.
Slike diskusjoner fører ingensteds hen. Derfor hender det av og til at jeg river av merkelappen og lar nyvinningen gli ubemerket inn blant de andre klærne, sånn for å slippe å innrømme at jeg har handlet igjen. Andre ganger er han med på handleturen. Han står utenfor prøverommet, sender tekstmeldinger eller spiller mobilspill og lurer på om jeg snart er ferdig. Jeg trekker forhenget til side og viser meg frem i den søte kjolen.
- Denne kan jeg jo bruke på jobb. Og i bursdager. Den kan liksom både være til hverdags og pent, den. Veldig praktisk (stikkordet praktisk er selvsagt nøye planlagt i samtalen. Et ord som får de fleste menn til å titte opp fra mobiltelefonen, nikke anerkjennende og tenke: "jeg følger jo ikke med på hva hun sier, men hun har sikkert rett i det der"). Og så den jakken til. Jeg har lett etter en sånn jakke lenge.
- Hm. Ja. Hva? han titter opp fra mobiltelefonen.
- Hva syns du?
- Joa, den var fin. Skal du ha den, da?
- Jeg må jo prøve de andre først. At jeg prøver den betyr jo ikke at det nødvendigvis er den jeg skal ha, liksom?
- Jammen den var jo fin?
- Ja, men kanskje den andre er finere?
- Ja. Så du skal ikke ha den, da? Var det ikke bukse du skulle ha, egentlig?
- Huff. Det var egentlig fint alt sammen, sier jeg oppgitt og ser på ham.
- Ja. Skal du ha det, da?
- Nei, jeg kan jo ikke kjøpe alt heller.
- Det var vel sånne ting du trenger, var det ikke? Bukse og kjole og jakke og sånn.
- Ja. Men jeg kan jo ikke kjøpe så masse på en gang, liksom.
- Neivel. Skal vi gå, da?
- Jeg syns du skal kjøpe det, jeg.
- Ja. Kanskje jeg burde det. Det er jo ting jeg trenger.
Jeg rusler ut av butikken med lykken i en stor plastpose. Jeg lurer på om jeg kan bruke kjolen allerede i morgen. Helst ville jeg bruke alt på en gang. Med en gang. Endelig har jeg alle klærne jeg trenger, tenker jeg, og sier høyt:
- Nå kommer jeg ikke til å trenge klær på lenge!
Jeg har en stadig tilbakevennende følelse av at klærne jeg kjøper forsvinner inn i en annen dimensjon idet jeg bretter dem pent sammen og legger dem i skapet. Eller at det skjer en transformeringsprosess der inne - de fine klærne blir tygd, slukt fordøyd og spyttet ut igjen som fasongløst oppgulp i kjedelige farger. To måneder er tydeligvis veldig lenge i klessammenheng. For i morges stod jeg igjen foran klesskapet og lurte på hva jeg skulle ha på meg. Ingenting som passer sammen. Ingenting spennende. Bare de samme, gamle klærne mine.
- Æsj. Jeg har jo ingenting å ha på meg.
- Sa du noe? roper han fra dusjen
- Jeg trenger en brun bukse, mumler jeg tilbake. Og noen gensere.
