siste innspurt

Dokumentet vokser i størrelse før det søndag skal forlate maskinen min og sendes Universitetet. Så er det nesten over, altfor mange års studier. Bare muntlig igjen, men det skal jeg ikke tenke på nå.

- Så fint at Christian har utsatt innleveringen sin. Det er viktig at den andre parten kan ta seg av alt der hjemme i siste innspurt, sa Katrine klokelig under en fredagspils noen uker tilbake. Jeg nikket, og tenkte på hvor avgjørende nettopp den faktoren var. Uten en som kan ta seg av barnestell, husvask, matlaging, klesvask, handling osv, kommer det hvertfall ikke til å gå, tenkte jeg.

Så sitter jeg her, en knapp uke før innlevering. Christian går på krykker på tredje uken, og ble meniskoperert fredag. Krykkene vil han trenge de neste 6-8 ukene. I siste innspurt prosjekt masteroppgave har jeg dermed blitt noe i nærheten av alenemamma til to. Helgen gikk med til muring og flislegging i hagen - dugnad er dugnad. Innimellom slagene forsøker jeg å røre sammen noe spiselig til mine to kjære, og holde huset noenlunde akseptabelt. Christian bretter tøy og kommer med oppmuntrende ord. Med god hjelp fra venner og naboer går det såvidt rundt.

Frida Olette har blitt en kasteball mellom barnehage, dagmamma Ingebjørg og venner de siste ukene, og er muligens en smule preget av vår hektiske tilværelse. Igår morges satt hun klistret til mammas fang og koset. Lenge. Følgende ordveksling utspant seg:

mamma: - Er du så kosete i dag, du, da?
Frida Olette: - Ja. (dypt sukk) - Jeg er litt stresset.

*

kjønnsforvirring

FO: Pappa er stooor jente.

meg: Pappa er ikke jente. Frida Olette er jente, og mamma er jente. Men pappa er nok ikke jente. Han er gutt.

FO: Ja.
....

FO: Pappa er stooor gutt.

(tenkepause)

FO: Nesten som en mann!

Frida Olette smiler til kamera. Fløyen, Bergen.

Eva vs hoggorm

0 - 1


Nytt forsøk i ettermiddag.

...

RESULTATOPPDATERING EVA VS HOGGORM:

1 - 1

07.05.08

løpe eller ikke løpe

Hva virker vel mer oppfriskende på en overopphetet hjerne enn en god, gammeldags løpetur i den vestlandske fjellheimen? Jeg har lenge tenkt at jeg skal begynne å løpe i fjellet igjen nå som kveldene har blitt lysere. Jeg elsker å løpe rundt i byfjellene. Har bare ikke kommet igang enda. Idag synes alt å ligge til rette for sesongdebuten. Det akk så problematiske teorikapitlet er (igjen) oversendt veileder, været er upåklagelig, og Frida Olette har barnevakt. Det er bestemt - idag skal jeg ut og løpe.

Så kommer jeg over den. Nyheten om hoggormen som forvillet seg inn i et bakeri i Fana. Nå er det ikke slik at jeg har tenkt meg til Fana. Men som uforbederlig slangefobiker værer jeg umiddelbar fare. Jeg tolker nyheten om bakeriormen som følger:
1. Hoggormsesongen har begynt
2. At den ellers så folkeskye slangearten beveger seg fra skogen og ned til bebyggelsen betyr høyst sannsynlig at det er så mange hoggormer i år at de må trekke ned ut av skogene og ned til tettstedene i jakten på et stakkars menneskebein å hogge til i.
3. Det er potensielt hoggorm i området jeg løper, sågar kanskje et helt slektstreff av dem
4. Det er stor sannsynlighet for at jeg ser en hoggorm på løpeturen min

"Hoggormen er ikke aggressiv, og når den værer mennesker satser den ofte på at kamuflasjefargene skjuler den før den prøver å flykte. Man kan komme så tett innpå som et par meter før den stikker av. Dersom hoggormen ikke har noen mulighet til å komme seg unna, vil den normalt først krølle seg sammen og hvese, som en siste advarsel. Det er bare hvis den blir overrasket eller provosert og er uten mulighet til å flykte at den vil bite. Dette kommer trolig av at det er energikrevende å lage gift, og at den har behov for å spare energi. På grunn av at den har en tendens til å stole på at kamuflasjen fungerer, er den ofte lett å ta livet av for mennesker som ønsker det."
Wikipedia - folkets leksikon

Ja, ja. Jeg vet alt det der. Problemet er bare at når jeg vet det finnes hoggorm der ute, klarer jeg ikke å rasjonalisere. Da er den der, overalt. Jeg ser hoggorm i pinner og røtter og ellers alt som antar en form som kan minne om en slange. Jeg løper med hjertet i halsen og en gryende panikkangst. Istedenfor å nyte utsikten, naturen, stillheten i fjellene, sveiper blikket mitt desperat over sti og stubbe. Jeg hopper og marsjerer med harde skritt i et panisk forsøk på å skremme den før den skremmer meg. Hadde jeg ikke lest den artikkelen kunne jeg alltids overbevist meg selv om at "det er jo så tidlig på våren, det er sikkert for kaldt for hoggormer nå". Men skaden er altså skjedd. Jeg har lest den. Så gjenstår spørsmålet:

løpe, eller ikke løpe?