trøstens ord

- Mamma kan du bære meg opp trappen?
Hun er fremdeles veslejenta som strekker armer når hun er for trett til å gå trappen selv. Jeg løfter henne, og forsøker å belaste armer og rygg minst mulig. Hun begynner å bli tung.
- Du må hjelpe til litt selv, sier jeg. Frida Olette klemmer armene sine omkring halsen min og jeg kjenner hun blir lettere.
- Sånn, ja, det er fint, skryter jeg. - Du vet, du har jo blitt så stor jente, og mamma er jo ikke så sterk, så når jeg bærer deg trenger jeg at du hjelper litt til. Jeg er rett og slett ikke så flink til å bære, forklarer jeg. Frida Olette skakker på hodet og ser meg inn i øynene med forståelse i blikket. Hun stryker meg trøstende over kinnet.
- Nei, mamma. Men du gjør alltid ditt beste.