Det som må sies før man kan gå videre

Listen over ideer til blogginnlegg hoper seg opp. Blant notatene på telefonen, på maskinen, små stikkord og episoder rablet ned på en og annen krøllete papirlapp, kanskje baksiden av en konvolutt. Men noe må sies før vi går videre. En hverdagsblogg om livet i en liten familie på vestlandet kan ikke uten videre slå strek over det store, mørke og oppslukende, for så å fortsette i lett galopp som om ingenting var hendt. Det er noe som må sies, så kan vi fortsette, om enn ikke akkurat som før.

Ved påskens inngang kom døden og tok med seg pappa. Min snille, gode og stolte bamsepappa, med sitt varme blikk og sine digre, trygge hender. – Det går bra, dette her, sa han trøstende til mamma, og til oss. Han spøkte med Frida Olette, og brukte krefter han egentlig ikke hadde til å lage morsomme grimaser som lille Tideman lo av. Han skrøt hemningsløst av den flotte påsketegningen Frida Olette hadde tegnet i barnehagen, og som han etter hennes ønske fikk med seg i graven. En forseggjort påskehare, og en påskekylling i et klekket påskeegg. – Har du vondt, pappa? Spurte jeg stadig, og han ristet på hodet. – Er du redd? Til dét nikket han bekreftende, og svarte: - Ja, men ikke for dét. Jeg tenker på mamma. Jeg hadde så lyst til å tro ham på at alt skulle bli bra. Og selv om vi visste hvor galt det egentlig stod til, stilte vi uforberedt da alt var slutt. Hvordan forbereder man seg, egentlig? Hvordan sier man farvel for aller siste gang?

Resten av påsken var full. Full av støttende mennesker, blomster, organisering, prat, klemmer og trøst. Fine samtaler, praktiske gjøremål og fullstendig apati om hverandre. Uvirkelighet. Som å sitte i glassrommet ved siden av og betrakte alt på avstand. Og så reiste vi hjem.

- Hvordan føler du deg? spurte en god venninne på telefonen noen uker senere, og jeg svarte. – Jeg vet ikke. Litt forvirret. Kanskje litt ”flat”, på en måte. Så kom ordene jeg alltid kommer til å huske. Ordflinke Emilie beskrev det jeg selv ikke klarte å uttrykke: - Det er jo ikke noe rart – du har jo mistet en plattform! Og ja, sånn føles det. Litt skakt, litt haltende. Og voldsomt takknemmelig for at mammaplattformen står stødig.

Med pappa forsvant en epoke; tiden min som pappas vesle jente. Jeg mener, man slutter jo aldri å være pappas jente selv om man blir voksen. Nå er det ingen pappafigur i generasjonen over. Men en ny liten fyr skal vokse opp, og sammen med sin storesøster sørger de for generasjonen under meg. Alt blir plutselig så voksent.

I talen min til pappa under minnesamværet fikk jeg hjelp av storesøster til å synge sangen vi sang som barn da pappa var ute og reiste (på de syv hav, akkurat som pappaen til Pippi, likte jeg å tenke). Så mye trøst i en enkel barnesang. Jeg kjenner den hjelper fremdeles.

Fine pappa morer seg over den lange brødskiva
han fikk hos "Hanne på Høyden" ifjor vår.

    

    
    Når jeg går til ro, og dagen er endt

    Og tusen små stjerner på himmelen er tent

    Da sovner jeg inn og drømmer i fred

    Om pappa der ute på havet et sted

    Hvis jeg var en fugl med vinger og fjær

    Jeg fløy over havet der pappan min er

    Han sa da han dro: min reise blir lang

    Men jeg er tilbake til våren en gang

    Så fikk vi et brev og jeg ble så lei

    For først neste sommer er pappa hos meg

    Hvis jeg var en fugl med vinger og fjær

    Jeg fløy over havet der pappan min er

Så er det sagt, det som må sies før man kan gå videre. Hvil i fred, kjære pappa. Du vil alltid være med oss.