Hva han kan....og ikke kan

De fleste dyr reiser seg, så vidt meg bekjent, innen få minutter etter sin fødsel. Kontrasten til oss menneskebarn er formidabel – jeg er sikkert ikke alene om å ha forundret meg over akkurat det. For vi mennesker kan fint lite når vi blir født. Og ikke bare det – vi har relativt tungt for det også – det tar umåtelig lang tid før vi mestrer selv de enkleste oppgaver, for ikke snakke om å ta vare på oss selv. Derfor ferirer vi hver minste lille antydning til utvikling hos våre nyfødte. – Se, jeg tror det var et smil!?! – Åh, han kan rape! – Du verden, når jeg lager et infernalsk leven med denne rangla hender det han titter i riktig retning! Akk, denne tiden går så fort, sier vi, og sikter til at poden blir så ”stor og selvhjulpen”, han har jo tross alt lært seg å rulle i løpet sitt første halve leveår.

Kraftig forbedret aksjonsradius - babymatten er snart overflødig

Hendelser de siste dagene har imidlertid fått meg til å lure på om vi blir holdt for narr. Kan beibiene mer enn de gir uttrykk for? Jeg har nemlig merket meg noen logiske brister i mit barns utvikling. For ordens skyld – Tideman er nå seks måneder. Sett i et stort perspektiv kan han fremdeles fint lite. Det må være lov å si at han har begrenset forstand. Eksempelvis tror jeg følgende utspinner seg i hodet hans når han kommer i nærheten av en tåteflaske: ”Jeg er tørst. Åh, se! En slags pupp! Den simpelthen bare MÅ jeg ha i munnen! Men hva skal jeg gjøre så? Gnage på den? Le av den? Og hva med alt det våte inni? Sikkert meninga at jeg skal spytte det ut... Søren, jeg er skikkelig tørst, altså. Kan ikke noen bare gi meg noe å drikke?” Han gaper velvillig etter middagsmat, men beslutter så å plassere tunga oppi skjeen slik at maten blir skjøvet ut igjen.

Han skyver eller kaster lekene han har lyst på utenfor rekkevidde, og blir sittende igjen som et skuffet spørsmålstegn uten noe å leke med. Men – og her kommer altså den logiske bristen – han skjønner altså at han, mens mamma er opptatt med storesøster, kan dra i duken for å få tak i glasset med appelsinjuice som mamma har plassert godt utenfor rekkevidde. Vi snakker altså om en beibi som ikke engang forstår hvordan han skal drikke av en puppeimitasjon, men som uten videre gjør bruk av et objekt (duken) for å få ønsket objekt (glasset) nærmere. Hva gir du meg? Glasset gikk selvfølgelig i gulvet, og veslegutten satt der med store øyne, tilsynelatende svært overrasket. Jeg sier tilsynelatende, for innerst inne mistenker jeg ham altså for å ha hatt full kontroll på situasjonen inntil det gikk opp for ham at han kunne blitt tatt på fersken som mer forstandig enn han vil gi uttrykk for.

Hver natt er en fest!

Som beibier flest skjønner han ikke at han ikke trenger å spise på natta. Han forstår altså ikke sitt eget beste. Og han finner ikke smokken sin, selvom senga er full av dem. Men å trekke opp kaninspilledåsa si og lage skikkelig feststemning på mamma og pappas soverom natterstid, ja, se, det klarer han!

Holdt for narr eller ei, jeg går gladelig rett i fellene veslepoden legger ut og feirer hver nye lille kunst med jubel og fanfare. Tideman – cirka seks måneder. Her følger et lite utvalg av hva han kan:

Tideman, 6 mnd. 8400g og 67 cm

• spinne i sirke
• skru på sjarmen
• skråle og le
• rulle rundtomkring på gulvet, og sette seg fast under stoler og innimellom bordbein
• putte smokken i munnen på egenhånd
• late som han ikke kan putte smokken i munnen på egenhånd
• flagre med neseborene
• trekke opp kaninspilledåsen
• få respektabel fart på vippestolen ved å lene seg frem for så å kaste seg tilbake
• bruke magemusklene til å krumme seg sammen som en ball når han ligger på ryggen
• spise på tærne sine. Ukritisk som han er går han ikke av veien for å spise av andres tær heller, om de er innenfor rekkevidde.