På lek

Etter over fire år er hun fremdeles eventyrer på oppdagelsesferd langs den vante veien hjem fra barnehagen. 
- Det var godt du hentet meg tidlig idag, jeg er faktisk helt kjempesliten, forteller hun før hun løper i sikksakk bortover gaten, klatrer opp på muren, balanserer den til enden og avslutter med et splitthopp, tar en rask piruett og klatrer opp på nytt.
- Skal vi den veien eller den veien? Å. mamma, kan vi gå den veien? Væææær så snill? - Jada, så lenge vi kommer frem, mumler jeg, lett utålmodig. 
- Hjelp, jeg er fanget! Se, mamma, jeg er en fange - hva skal jeg gjøøøøøøreeee? roper hun med tilgjort stemme fra smijernsgjerdet. Hun kan selvfølgelig bare gå rundt. Jeg bestemmer meg for å være med på leken hennes. Holder hånden i forskrekkelse over munnen og gisper. 
- Åh, kjære vene - jeg tror du blir nødt til å rømme! foreslår jeg. 
- Et lite øyeblikk! Nå rømmer jeg! roper hun frydefullt og tar meg igjen nederst i bakken. Jeg hysjer på henne. 
- Tenk om fangevokteren hører deg, sier jeg. Nå må vi forte oss til bussen før vi blir oppdaget! Jeg småløper ivrig. Hun stopper. Gransker meg med forståsegpåblikk og hendene i siden.
- Mamma... Det er jo bare på lek.