Evabloggen

Bloggferie på ubestemt tid

2009-03-14T15:49:00.004+01:00

Denne bloggen har etterhvert blitt min grønne nettside av dårlig samvittighet. Tiden siden jeg begynte å blogge med en omkring 3 måneder gammel sovende bylt hengende i bæresele på magen, har feid forbi og avstedkommet tidvis store omveltninger i hverdagen. Fra studerende til fulltidsmamma i ammetåke, fra fulltidsmamma til studerende og deltidsjobbende småbarnsmamma, fra evighetsstudent til master i medievitenskap og fra studerende fulltidsmamma til fulltidsarbeidende mamma. Hvert skifte har medført en liten pause, med påfølgende famlende tilnærming tilbake til bloggingen. Når hverdagen endres, endres også innholdet i en hverdagsblogg, og det tar tid å finne sin plass. Det har imidlertid aldri tatt så lang tid som denne gangen, og jeg kjenner meg usikker på hvor lenge det vil vare. Kanskje alltid? Kanskje bare litt til. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at historiene i min nye hverdag ikke automatisk manifesterer seg i form av blogginnlegg. Jeg vet ikke lenger hva bloggen skal være, eller for den saks skyld om den skal være. Kanskje gjenoppstår den i ny drakt, kanskje blir det mer av det samme, gamle. Tiden vil vise. Jeg tar en boggferie på ubestemt tid.

trøstens ord

2009-01-29T20:28:00.003+01:00

- Mamma kan du bære meg opp trappen?
Hun er fremdeles veslejenta som strekker armer når hun er for trett til å gå trappen selv. Jeg løfter henne, og forsøker å belaste armer og rygg minst mulig. Hun begynner å bli tung.
- Du må hjelpe til litt selv, sier jeg. Frida Olette klemmer armene sine omkring halsen min og jeg kjenner hun blir lettere.
- Sånn, ja, det er fint, skryter jeg. - Du vet, du har jo blitt så stor jente, og mamma er jo ikke så sterk, så når jeg bærer deg trenger jeg at du hjelper litt til. Jeg er rett og slett ikke så flink til å bære, forklarer jeg. Frida Olette skakker på hodet og ser meg inn i øynene med forståelse i blikket. Hun stryker meg trøstende over kinnet.
- Nei, mamma. Men du gjør alltid ditt beste.

julegave som skaper håp!

2008-12-15T13:29:00.007+01:00

I disse dager utveksler vi utallige sms og mms med budskap om en god jul og et godt nyttår. Hva med å sende et hjerte til dem du er glad i? I Kreftforeningens julekampanje kan du "kjøpe" et mms-hjerte som du kan sende som julehilsen til dine kjære.

Send "hjerte" til 1960 og motta et mms-hjerte!

(tjenesten koster kr 30,-)

God jul, alle sammen!

om epler og stammen sin

2008-10-22T08:24:00.006+02:00

- Når vi skal på piknik, må du være rolig.
Jeg hører meg selv gjennom den veslevoksne stemmen fra barnerommet. Frida Olette forbereder dukken sin på det som skal skje.

- Nei, du får ikke gjøre sånn, det går ikke an, sier hun med streng mine. Det blir stille en liten stund før hun utbryter:
- Du er så flink, beibien, eg er så stolt av deg!
Så kommer de ut i stuen, hele flokken. Dukker, bamser, biler og legoklosser lag på lag i den arvede 70-tallsvognen. Ferden går til lekekjøkkenet i spisestuen. Den småprikkete røde kofferten pakkes full av servise, koppestell og lekemat før den slenges opp i vognen. Kjeler og røreredskaper får plass på toppen.
- Vi må ta med bok. Hvis du er grei, så kan vi lese bok. Nå er det mørkt ute, vi er sent ute, beibien. Men det gjør ikke noe, forklarer Frida Olette mens hun dytter et titalls bøker brutalt ned i ansiktet på dukkene i den overlessede vognen.

Jeg møter opptoget i soveromsgangen.
- Hei, mamma. Eg skal på piknik, mamma. Med beibiene og vogna og bilene.
- Ja, og en god del annet også ser jeg, humrer jeg.
- Ja. Vi må ha med alt, mamma. Vi må det. Det bare er sånn, mamma.

Det slår meg, dette med epler og hvor langt fra stammen de faller. Frida Olette skal på tur, og hun pakker nøyaktig som mamma og pappa.

Bilder fra Gråsand på Kongsvinger, september 08

Incoming goods wipe you A pleasant stay in Berlin

2008-09-03T11:42:00.005+02:00

Når ni barndomsvenninner for første gang bestemmer seg for en felles helgetur, krever det endel organisering. Etter endel frem og tilbake falt valget på Berlin. Jeg har aldri vært i Berlin, så jeg gleder meg stort. Selv om et par av jentene muligens kan hoste opp enkelte gloser av sin skoletysk, er det betryggende å vite at vertinnen for overnattingen også snakker engelsk, noe som fremkommer av bekreftelsen på leilighetsbestillingen:

I E N W O H N U N G - B E R L I N
They booked A vacation home in Berlin
Ebersstr.XX. On the day OF the journey
you come please ton the Ebersstr.XX into 10827 Berlin.
The Ebersstr. Is approx. 50m from the rapidly transit
railway yard Schöneberg far away. Into the house our
office is you from 10,00 o' clock -18.00 o' clock opened.
There you CAN pay your calculation (in bar) and
received starting from 14,00 their housing key.
You CAN subordinate the luggage thus during this time.
If you should after 18,00 o' clock journeys, go please
ton the Dominicusstr.XX. Into the house is A cafe XX.
Into the cafe your then lie and you CAN wants keys pay then
thus there in BAR. You leave their dwelling please ton
of 11.00 o' clock.
Incoming goods wipe you A pleasant stay in Berlin.

Xx Xx

Det ordner seg nok. Jeg er uansett klar for tuppetur!

bloggtørke

2008-07-08T12:41:00.003+02:00

Jeg kommer nok sterkere tilbake, kjenner jeg meg selv rett.
Og det gjør jeg jo. Relativt, i alle fall. Nettopp nå er det tomt. Eller, strengt tatt er det vel ikke helt tomt, det er jo alltids noe. For tiden er det mer som et udefinerbart noe, muligens en slags etterreaksjon etter måneder med intens oppgaveskriving. Hjernen har tatt ferie. Jeg setter meg ned ved tastaturet, og den handlingen er i seg selv nok til å tømme hjernen for innhold. Ganske behagelig, egentlig. Jeg tror jeg skal la det bli ved det.

Inntil videre.

God ferie!

målt og veid.....

2008-06-27T17:10:00.002+02:00

..... og funnet helt fin.

Så ble det master av meg også til slutt!

Ü

i ilden på strømpelesten

2008-06-26T10:27:00.004+02:00

Idag skal jeg ha min aller siste eksamen på universitetet. Over tre uker har gått siden jeg leverte fra meg en oppgave jeg ikke engang klarte å lese igjennom før avsendelse. En oppgave som har tatt opp plass i hodet mitt altfor lenge. I går leste jeg igjennom den for aller første gang, og jeg gruer meg desto mer.

Det er noe med frykten for å bli målt og veid, og muligens funnet altfor lett. Det hadde vært så mye enklere om jeg slapp å møte disse professorene som har brukt av sin tid til å lese det jeg har skrevet. Jeg kjenner at jeg er litt flau. De vet så mye, og er det noe jeg har lært etter årelange studier ved universitetet - er det at jeg vet så uendelig lite. I dét perspektivet er det unektelig større sannsynlighet for at de spør meg om noe jeg ikke vet, enn at de slumper til og spør meg om noe jeg faktisk vet noe om. Hva slags taktikk skal jeg legge meg opp til?

I morges våknet jeg av mareritt - selvfølgelig. Hvem har ikke mareritt før muntlig eksamen? Det utspant seg som følger:

Jeg er satt opp til muntlig eksamen halv fire på ettermiddagen. Rikelig tid til å grue seg, med andre ord. Og det er nettopp det jeg gjør. Jeg gruer meg så mye at jeg vaser rundt i byen og glemmer tid og sted. Jeg sitter ett eller annet sted og ser på en film, idet jeg kommer til å sjekke klokken. Den er tre på halv! Jeg løper avgårde til instituttet, og rett utenfor bygningen merker jeg at jeg går i sokkelesten, og at jeg har mistet vesken et sted på veien. Ingen veske - ingen oppgave. Ingenting å skrive på, og ingenting å skrive med. Ingenting å knipe de klamme fingrene mine rundt. Klokken har allerede blitt fem over halv, og jeg bestemmer meg for å gå inn likevel. Eksamenskomiteen venter utålmodig, og jeg kan se at veileder er glad for at jeg kom, tross skuffelsen for at jeg kommer for sent, i sokkelisten og uten veske. - Eh. Jeg har mistet vesken min, stammer jeg frem. Kan vi klare oss uten oppgaven? - Ja, det får vel gå, sier den ene sensoren motvillig. - Du får sette deg ned så vi får begynt, det har allerede blitt sent. Den andre sensoren sitter stille under hele seansen. Han måler meg opp og ned med blikket, og ruller tidvis oppgitt med øynene. Det kan ikke være noe godt tegn. Godt tegn er det heller ikke at jeg ikke klarer å konsentrere meg om annet enn frykten for ikke å skjønne hva de spør meg om. Langt borte hører jeg eksaminatoren prate. Når det blir stille forstår jeg at det er min tur, men jeg aner ikke hva jeg skal snakke om. Plutselig er det over. Sensor ser strengt på meg og sier: - Dette var ikke bra. Jeg blir nødt til å gi deg en G på fremførelsen (til orientering for de uinvidde - karaktersystemene går fra A til F, der F er stryk...). Jeg titter i gulvet og kjenner tårene presse på. Jeg er den eneste i hele verden som har fått G på eksamen. De har faktisk utvidet karaktersystemet for min skyld. Jeg føler meg alt annet enn beæret. - Jeg var så fryktelig nervøs, forklarer jeg. Jeg klarte ikke å konsentrere meg om hva du spurte om... - Det skulle du tenkt på tidligere, sa han. - Og du skulle hatt noe å skrive på. Du får komme igjen neste år. Og da får du huske å ta på deg sko.

Jeg våknet med trang pustekanal. I et øyeblikk visste jeg ikke hva som var verst: at jeg fikk G på eksamen, eller at det hele var en drøm og at eksamen fremdeles venter. Så sitter jeg her. Med oppgaven foran meg. Må lese igjennom en gang til. Om ikke annet må jeg iallefall kunne navigere i min egen masteroppgave. Det får bære eller briste, tenker jeg, med dårlig skjult eksamensangst. Jeg får smile og prøve å fremstå akkurat passe selvsikker. Om noen timer er det over. Kanskje blir jeg veid og målt og funnet for lett. Men jeg skal iallefall sørge for å ha på både sko og veske. De veier jo noen kilo de også.

Lykke til, kjære, lille meg.

politisk ukorrekt datter

2008-06-11T12:58:00.006+02:00

Frida Olette og jeg står utenfor matbutikken. Vi har hatt en handletur helt uten krangling, og belønner oss selv med en is. Mens vi står her går folk ut og inn av butikken. Noen stanser og prater sammen. Frida Olette hilser og kommenterer til tilfeldig forbipasserende.
- Hallo, damen, eller - Hei, jeg spiser is! Hun observerer menneskene rundt seg.
- Damen har veske. Jeg har veske hjemme. Se, lilla genser.
Jeg roser henne fordi hun er flink med observasjoner, ord og farger.

En mann møter en kvinne og stanser for å prate like ved siden av oss.
- Se, mamma. En mann! En sort mann.
Jeg later som jeg ikke hører henne. Prøver å overse uttalelsen hennes.
- Var det god is? forsøker jeg meg, men Frida Olette er opptatt av noe helt annet.
- Hei, sorte mannen! roper hun og smiler til mannen ved siden av.
- Hei, svarer han og smiler, tror jeg, tilbake. Jeg smiler jeg også, et fårete og pinlig smil inni tomatmasken min. Søker tilflukt bak et hjørne med min politisk ukorrekte toåring, som sitter der som et spørsmålstegn i handlevognen. Hva skjedde? Hvorfor måtte vi plutselig gå nå - vi var jo ikke ferdig med isen engang?

Hvordan lærer man en toåring at enkelte observasjoner ikke er like godt egnet som offentlig meddelelse?

siste innspurt

2008-05-26T11:17:00.002+02:00

Dokumentet vokser i størrelse før det søndag skal forlate maskinen min og sendes Universitetet. Så er det nesten over, altfor mange års studier. Bare muntlig igjen, men det skal jeg ikke tenke på nå.

- Så fint at Christian har utsatt innleveringen sin. Det er viktig at den andre parten kan ta seg av alt der hjemme i siste innspurt, sa Katrine klokelig under en fredagspils noen uker tilbake. Jeg nikket, og tenkte på hvor avgjørende nettopp den faktoren var. Uten en som kan ta seg av barnestell, husvask, matlaging, klesvask, handling osv, kommer det hvertfall ikke til å gå, tenkte jeg.

Så sitter jeg her, en knapp uke før innlevering. Christian går på krykker på tredje uken, og ble meniskoperert fredag. Krykkene vil han trenge de neste 6-8 ukene. I siste innspurt prosjekt masteroppgave har jeg dermed blitt noe i nærheten av alenemamma til to. Helgen gikk med til muring og flislegging i hagen - dugnad er dugnad. Innimellom slagene forsøker jeg å røre sammen noe spiselig til mine to kjære, og holde huset noenlunde akseptabelt. Christian bretter tøy og kommer med oppmuntrende ord. Med god hjelp fra venner og naboer går det såvidt rundt.

Frida Olette har blitt en kasteball mellom barnehage, dagmamma Ingebjørg og venner de siste ukene, og er muligens en smule preget av vår hektiske tilværelse. Igår morges satt hun klistret til mammas fang og koset. Lenge. Følgende ordveksling utspant seg:

mamma: - Er du så kosete i dag, du, da?
Frida Olette: - Ja. (dypt sukk) - Jeg er litt stresset.

kjønnsforvirring

2008-05-12T10:58:00.004+02:00

FO: Pappa er stooor jente.

meg: Pappa er ikke jente. Frida Olette er jente, og mamma er jente. Men pappa er nok ikke jente. Han er gutt.

FO: Ja.
....

FO: Pappa er stooor gutt.

(tenkepause)

FO: Nesten som en mann!

Frida Olette smiler til kamera. Fløyen, Bergen.

Eva vs hoggorm

2008-05-07T09:54:00.002+02:00

0 - 1

Nytt forsøk i ettermiddag.

...

RESULTATOPPDATERING EVA VS HOGGORM:

1 - 1

07.05.08

løpe eller ikke løpe

2008-05-06T16:43:00.003+02:00

Hva virker vel mer oppfriskende på en overopphetet hjerne enn en god, gammeldags løpetur i den vestlandske fjellheimen? Jeg har lenge tenkt at jeg skal begynne å løpe i fjellet igjen nå som kveldene har blitt lysere. Jeg elsker å løpe rundt i byfjellene. Har bare ikke kommet igang enda. Idag synes alt å ligge til rette for sesongdebuten. Det akk så problematiske teorikapitlet er (igjen) oversendt veileder, været er upåklagelig, og Frida Olette har barnevakt. Det er bestemt - idag skal jeg ut og løpe.

Så kommer jeg over den. Nyheten om hoggormen som forvillet seg inn i et bakeri i Fana. Nå er det ikke slik at jeg har tenkt meg til Fana. Men som uforbederlig slangefobiker værer jeg umiddelbar fare. Jeg tolker nyheten om bakeriormen som følger:
1. Hoggormsesongen har begynt
2. At den ellers så folkeskye slangearten beveger seg fra skogen og ned til bebyggelsen betyr høyst sannsynlig at det er så mange hoggormer i år at de må trekke ned ut av skogene og ned til tettstedene i jakten på et stakkars menneskebein å hogge til i.
3. Det er potensielt hoggorm i området jeg løper, sågar kanskje et helt slektstreff av dem
4. Det er stor sannsynlighet for at jeg ser en hoggorm på løpeturen min

"Hoggormen er ikke aggressiv, og når den værer mennesker satser den ofte på at kamuflasjefargene skjuler den før den prøver å flykte. Man kan komme så tett innpå som et par meter før den stikker av. Dersom hoggormen ikke har noen mulighet til å komme seg unna, vil den normalt først krølle seg sammen og hvese, som en siste advarsel. Det er bare hvis den blir overrasket eller provosert og er uten mulighet til å flykte at den vil bite. Dette kommer trolig av at det er energikrevende å lage gift, og at den har behov for å spare energi. På grunn av at den har en tendens til å stole på at kamuflasjen fungerer, er den ofte lett å ta livet av for mennesker som ønsker det."
Wikipedia - folkets leksikon

Ja, ja. Jeg vet alt det der. Problemet er bare at når jeg vet det finnes hoggorm der ute, klarer jeg ikke å rasjonalisere. Da er den der, overalt. Jeg ser hoggorm i pinner og røtter og ellers alt som antar en form som kan minne om en slange. Jeg løper med hjertet i halsen og en gryende panikkangst. Istedenfor å nyte utsikten, naturen, stillheten i fjellene, sveiper blikket mitt desperat over sti og stubbe. Jeg hopper og marsjerer med harde skritt i et panisk forsøk på å skremme den før den skremmer meg. Hadde jeg ikke lest den artikkelen kunne jeg alltids overbevist meg selv om at "det er jo så tidlig på våren, det er sikkert for kaldt for hoggormer nå". Men skaden er altså skjedd. Jeg har lest den. Så gjenstår spørsmålet:

løpe, eller ikke løpe?

helg i Skarvheimen

2008-04-22T13:37:00.010+02:00

- Hvis vi går oppover den fjellsiden der, isteden for å følge løypene bortover vannet, tror jeg vi får en bedre oppstigning til Sankt Paul.

Christian peker på kartet mens Erik og jeg selv blir synkront tomme i blikket. Vi nikker forsiktig med tankene helt andre steder mens kjæresten min legger ut om høydekurver og kompasskurs. Deretter har vi et svare strev med å holde følge med ham oppetter skråningen, der han marsjerer taktfast, trekkende på pulken med Frida Olette og termosene. Innimellom gjør jeg spede forsøk på å hjelpe litt med den tunge lasten. Jeg dytter i pulken med staven, med det resultat at han øker farten slik at jeg ikke klarer å holde følge. - Er det tungt, spør jeg, - går det bra? Han ser på meg og smiler: - Det er deilig.

Og jammen er det deilig. Kritthvit snø mot skarp blå himmel. Strålende sol og vindstille. Treretters middag fra fantastisk vertskap på Geiterygghytta.

Det er lenge siden Erik var på skitur med oss. I helgen har han lært et nytt ord: traversere:

TILSLAGSORD

ARTIKKEL FRA BOKMÅLSORDBOKA (offisiell rettskriving)

traversere

~e're v2 (gj fr fra senlat)
1	gå på tvers, skrå over; ta seg framover en *travers (3)

Grøndahlsk betydning av ordet: måte å komme seg helskinnet ned en bratt, snøkledt fjellside etter en noe uhensiktsmessig navigering. Barn i pulk er ingen hindring, såfremt mor trekker pulken mens far besørger overlevelse for mor og barn ved å kjøre på utsiden og således hindrer pulk, barn og mor i å havne sidelengs ned i avgrunnen i uønsket hastighet. Jeg har vært med på Grøndahlekspedisjoner tidligere, og vet derfor at jeg (selvfølgelig etter å ha fyrt av en salve med "livsfare", "ansvarlighet", "umulig" som stikkord) bare har å bite tenne sammen og gjøre som jeg blir bedt om. Ned må vi. Og ned kom vi også. Det er tross alt en fjellpulk.

tøffing

2008-04-06T12:31:00.007+02:00

Tøffe jenter tåler en trøkk. Når de skal ut i solen en søndags formiddag, har de på seg mammas gamle mariusgenser og nye joggesko. Solbriller også. Turen går til lekeplassen, og mamma får bære alle steinene (Frida Olette er en notorisk steinsamler).

Vi kommer hjem fra lekeplassen med verandaleppe og blodsmak i munnen.
- Vondt i leppen, sier Frida Olette gråtkvalt. Blod fra munn og nese blander seg med tårer og snørr. Det hele ser unektelig litt brutalt ut, og det verker i morsinstinktet.
- Mamma skal tørke, sier jeg og ser leppa hennes anta drueform. - Det går snart over, snart blir det bra, trøster jeg som best jeg kan.

Frida Olette spiser yoghurt, og prøver å unngå å treffe leppa med skjea. Det er litt vrient. Jeg syns synd på henne, og spør om det går bra.
- Vondt i leppa, sier hun, og fortsetter veslevoksent:
- Det går snart over.

Dårlig bildekvalitet skyldes mobilkamera.

utdrag fra en liten bergensfrøkens ordforråd

2008-04-03T12:52:00.004+02:00

Frida Olette er ei skravlebøtte. Ordene fosser ut av henne i kreativ rekkefølge og til alle døgnets tider. Hun prater og synger og deklamerer "hjulene på bussen" og "nede på stasjonen". Hun siterer store deler av sanger jeg ikke ante at hun kunne ("Jeg er Kaptein Sorte Bill, hei faderi faderullandei").

Noen har påpekt at munndiareen kan minne om hennes mor. Når jeg forsiktig påpeker at vesla er en skravlebøtte, svarer hun kjapt: "mamma sliten i hodet. Mamma vondt i hodet". Ordsammensetningene blir flere for hver dag, og av og til klarer hun fullstendige setninger. Undertegnede skal etter sigende ha proklamert som ung skravlebøtte: "Jei tan itte si d å tå, jei" (jeg kan ikke si g og k, jeg). Frida Olette har nok arvet dette bokstavtrøbleriet, noe den lille ordlisten nedenfor kan vitne om. Vitner gjør den også om en frøken med gryende bergensdialekt.

lete - leke ("jeg letar", selvsagt med skarring)
pundamas - pysjamas
dissajan - Christian. ("Pappa heter dissajan")
pusedatt - pusekatt
lolon - melon
lalat - salat
satan - Kjartan ( forøvrig samboer med "Dunnil" - Gunhild)
pannetatar (med omstendelig skarre-r)- pannekaker
ta-i-ar (med like omstendelig skarre-r) - kaviar
pise due - spise drue
Fiadette - Frida Olette
ban-aan - barnehagen
tottedille - krokodille
Hjeppe meg - hjelpe meg
Innabøt - ingebjørg
bessada - bestefar
usjebane - rutsjebane (østlandsfolk les: sklie)
æst - hest
vam dass - varm saft
ledde oss - legge oss
sove no - sove nå
disse - huske (på huskestativ)
Otelaien - Onkel Nicolai ("otelaien min")

siste rest av vinter

2008-03-12T12:11:00.003+01:00

Vi har ikke sett så mye til snøen denne vinteren. Men de (to eller tre) dagene bakken har vært hvit, har vi utnyttet til fulle med aking, skigåing og utelek. Forrige torsdag lagde Frida Olette og jeg en snøhest med trapp og sklie.

Noen dager senere er det bare steinøynene igjen. Resten har regnet tatt. Frida Olette kommenterer hver gang vi går forbi: "snøæst borte". En liten krokus har avløst vår kalde lekekamerat, og etter påske skal syklene få vanlige dekk. Vekk med piggene - det er vår!

tid for trim

2008-03-11T11:10:00.004+01:00

Små barn kan være ufordragelig ærlige. Samme hvor mye entusiasme som legges i spirens lille stemme, akkompagnert av det skjønneste smil og et aldeles bedårende blikk, er det visse utsagn jeg overhode ikke er i stand til å ta som et kompliment. Følgende utspant seg i går morges, da jeg leverte Frida Olette i barnehagen.

- Mamma ta av jatten. Mamma heppe. Vi tar av både jakke og fleecegenser, og den lille søte maven åpenbarer seg under ulltrøya hennes.
- Mine mave! Navel min! Hænne mamma navel? Hun strever med å løfte på genseren min der jeg sitter på huk foran henne og knyter opp lua.
- Nei. Mamma itte navel.... (tenkepause) Se! Hun klemmer de små fingrene over den midterste bilringen og utbryter entusiastisk:
- Mamma mange mave! Masse mave mamma! Mange!

Det er på tide å begynne med trening. Etter påske blir det stopp på godterifronten også. Ett steg av gangen.

mens vi venter på påske

2008-03-05T12:05:00.007+01:00

Nedtellingen har begynt. Vi har akkurat spist opp de siste restene av julegodt, og begynt å hamstre mandelegg og melkesjokolade. Hadde det ikke vært for at alt må kvalitetssikres, kunne jeg kanskje klart en uke uten godteri. Men når det gjelder påske må ingenting overlates til tilfeldighetene. Tenk om vi snør inne på hytta med dårlig påskegodt? Nei, det er best å forberede seg. Det simpelthen må smakes.

Med påske kommer pynt. Påskekyllinger i alle tenkelige og utenkelige fasonger. Harer med sukkersøte klær og digre tenner. Jeg har aldri vært så begeistret for påskepynt. Eller annen pynt for den saks skyld. Jeg strekker meg så langt som til gule stearinlys og servietter. En gang dekket jeg opp med gule servietter selv om det ikke var påske. Flere av gjestene reagerte med vantro. Sånt går ikke an. I protest la jeg på de røde. Da var det en som måpte. Juleservietter i juni? Oppvigleren Eva rører ved fargekonvensjonene. Jeg tror hun er spik spenna gæærn.

Påskepyntmotstand til tross, i år gjøres det et unntak for kreasjonen Frida Olette har laget i barnehagen. Gul kreasjon smykket med fargerike fjær og kreppapir. Ergo påskepynt. Takket være de sterke konvensjonene rundt farger slipper jeg å skuffe vesla med spørsmål om hva i all verden hun har laget. Så er de da godt for noe, konvensjonene.

desillusjonert

2008-03-05T10:31:00.003+01:00

skapet som spiser klær

2008-02-22T13:25:00.008+01:00

Vi jenter er nå engang innrettet på den måten at vi kan føle høy grad av lykke og fremtidsoptimisme idet vi går ut av en butikk med en handlepose under armen. Jeg er i så måte intet unntak, selv om jeg ikke liker å innrømme det. Jeg liker jo helst å tenke på meg selv som en fornuftig og måteholden forbruker, liksom. Det er bare det at kvinnen trenger flere klær enn mannen, noe mannen på sin side kan ha vanskeligheter med å forstå.

– Jeg trenger en bukse, kan jeg si og skaper umiddelbart riller i pannen hans.
– Du trenger en bukse? Du har jo mange bukser du? spør han oppgitt.
– Joa, jeg har jo noen, men jeg trenger en sort bukse.
– Har du ikke en sort bukse, da?
– Jo da, men den er liksom ikke sånn jeg mener. Jeg trenger en annen sort bukse. Og så trenger jeg en dongribukse.
– Dongribukse? Jammen du har jo flere sånne?
– Åh. Du skjønner jo ingenting. Jeg trenger en fin dongribukse. Det har jeg ikke. Jeg har en som er pløsete og stor, og så har jeg en som er så slitt at den nesten er huller i. Den kan jeg bare bruke hjemme. Og så har jeg en som er ganske fin, men den er mørk, og det jeg trenger nå er en som er litt lysere, liksom. Det er jo snart vår.
– Jeg har bare én dongribukse
– Ja, men du er mann. Du kan bruke samme bukse hele uka.
– Det der er latterlig.
– Ja. Men jeg trenger altså en sort bukse.

Slike diskusjoner fører ingensteds hen. Derfor hender det av og til at jeg river av merkelappen og lar nyvinningen gli ubemerket inn blant de andre klærne, sånn for å slippe å innrømme at jeg har handlet igjen. Andre ganger er han med på handleturen. Han står utenfor prøverommet, sender tekstmeldinger eller spiller mobilspill og lurer på om jeg snart er ferdig. Jeg trekker forhenget til side og viser meg frem i den søte kjolen.

- Denne kan jeg jo bruke på jobb. Og i bursdager. Den kan liksom både være til hverdags og pent, den. Veldig praktisk (stikkordet praktisk er selvsagt nøye planlagt i samtalen. Et ord som får de fleste menn til å titte opp fra mobiltelefonen, nikke anerkjennende og tenke: "jeg følger jo ikke med på hva hun sier, men hun har sikkert rett i det der"). Og så den jakken til. Jeg har lett etter en sånn jakke lenge.
- Hm. Ja. Hva? han titter opp fra mobiltelefonen.
- Hva syns du?
- Joa, den var fin. Skal du ha den, da?
- Jeg må jo prøve de andre først. At jeg prøver den betyr jo ikke at det nødvendigvis er den jeg skal ha, liksom?
- Jammen den var jo fin?
- Ja, men kanskje den andre er finere?
- Ja. Så du skal ikke ha den, da? Var det ikke bukse du skulle ha, egentlig?

- Huff. Det var egentlig fint alt sammen, sier jeg oppgitt og ser på ham.
- Ja. Skal du ha det, da?
- Nei, jeg kan jo ikke kjøpe alt heller.
- Det var vel sånne ting du trenger, var det ikke? Bukse og kjole og jakke og sånn.
- Ja. Men jeg kan jo ikke kjøpe så masse på en gang, liksom.
- Neivel. Skal vi gå, da?

- Jeg syns du skal kjøpe det, jeg.
- Ja. Kanskje jeg burde det. Det er jo ting jeg trenger.

Jeg rusler ut av butikken med lykken i en stor plastpose. Jeg lurer på om jeg kan bruke kjolen allerede i morgen. Helst ville jeg bruke alt på en gang. Med en gang. Endelig har jeg alle klærne jeg trenger, tenker jeg, og sier høyt:

- Nå kommer jeg ikke til å trenge klær på lenge!

Jeg har en stadig tilbakevennende følelse av at klærne jeg kjøper forsvinner inn i en annen dimensjon idet jeg bretter dem pent sammen og legger dem i skapet. Eller at det skjer en transformeringsprosess der inne - de fine klærne blir tygd, slukt fordøyd og spyttet ut igjen som fasongløst oppgulp i kjedelige farger. To måneder er tydeligvis veldig lenge i klessammenheng. For i morges stod jeg igjen foran klesskapet og lurte på hva jeg skulle ha på meg. Ingenting som passer sammen. Ingenting spennende. Bare de samme, gamle klærne mine.

- Æsj. Jeg har jo ingenting å ha på meg.
- Sa du noe? roper han fra dusjen
- Jeg trenger en brun bukse, mumler jeg tilbake. Og noen gensere.

prisen å betale

2008-02-20T14:46:00.006+01:00

Hva betaler man egentlig for for å bo i Bergen? Jeg tenker ikke på kalde penger. Jeg tenker heller ikke på antall timer i våte sko eller den lange reisen til besteforeldre over fjellet.

Nei. Prisen å betale for å bo i landets fineste by er å ha en to år gammel datter som roper

hallaisen, folkens

mens vi sykler over Torgalmenningen.

Ryddesjau

2008-02-12T13:11:00.000+01:00

Jeg har hatt en ryddesjau, og fjernet endel lenker. Om du er fjernet betyr det ikke at jeg ikke setter pris på deg lenger. Det betyr bare at jeg tror du har sluttet å blogge. Du kommer selvsagt tilbake på lista når du har oppdatert bloggen din. Jeg følger med på deg, vet du!

til ivrige besteforeldre eller de med skjeve nakker

2008-02-11T14:02:00.000+01:00

To gode og en dårlig nyhet.
Når folk på film skal velge rekkefølgen på slike nyheter, velger de som regel den dårlige først. Siden jeg ikke er folk på film gjør jeg det omvendt:

God nyhet nr 1:
Jeg har fått ny mobiltelefon som jeg kan ta små, spontane videoopptak av veslejenta på

God nyhet nr 2:
Jeg har skjønt hvordan jeg skal ta opp en slik video

Dårlig nyhet:
Jeg har ikke skjønt hvilken vei jeg skal holde telefonen når jeg tar opp

Resultat: Filmen som følger er nok best egnet for ivrige besteforeldre, tanter i utenlandseksil eller folk med veldig skjeve nakker.
Vel bekomme!

forskjell på folk

2008-02-11T13:12:00.000+01:00

Det er ikke alle åttiåtteåringer som bortforklarer et hjerteinfarkt med at de bare er litt støle fordi de har strikket så mange sokker før jul. Jeg tror heller ikke det er så mange av dem som sykler frem og tilbake til byen flere ganger i uka på sin tunge, gamle tregirssykkel, selv etter at snøen har kommet. Eller som med lette føtter løper opp og ned trappene hjemme, bestiger loftstrappa uten problemer og ligger på kne med hagesaksa for å holde borettslagets busker under kontroll. Bli derfor ikke sjokkert dersom dere skulle møte på mormor med snøskuffe i hånd nå som hun har blitt utskrevet fra sykehuset. Hun har fått beskjed om å ta det med ro, men jeg er usikker på om hun vet hva det konseptet innebærer.

Det var dette som slo meg idet jeg skulle til å forfatte et blogginnlegg om hvor utrolig lei jeg er av å ha vondt i halsen.

Det er jammen forskjell på folk.